For mer enn 40 år siden ga Dario Argento ut skrekkmesterverket «Suspiria». Nå er det duket for Norgespremiere på Luca Guadagnios nyinnspilling av den ikoniske kultklassikeren.
David Argento leverte en audiovisuell feberdrøm av en film da «Suspiria» kom i 1977. Nå har filmen fått ny drakt under Luca Guadagnios regi. Og det er ikke bare estetikken som har endret seg.
Den originale «Suspiria»-filmen er å anse som en videreutviklet utgave av den italienske giallo-sjangeren, som hadde sin storhetstid på 60- og 70-tallet. Sjangeren henter sitt navn fra det italienske ordet for gul, og kjennetegnes av vold, sex og mord. Referansen til det gule skyldes inspirasjonskilden: Lettfordøyelige krimbøker, som i Tyskland og Italia under 1920-tallet var lett å kjenne igjen med sine knallgule omslag.
I kjølvannet av #metoo kan det kanskje virke pussig å lage en ny versjon av en film som tross sine estetiske og kunsteriske kvaliteter, har et plott som gjennomsyres av vold mot kvinner, som i tillegg fremstilles som sårbare og seksualiserte ofre. Guadignio har imidlertid tatt jobben på strak arm, og leverer noe som for undertegnede er å anse som en av årets beste filmopplevelser.
Kvinnene skulle myrdes på sitt mest sårbare
Enkelte vil kanskje motsette seg lesningen av den originale «Suspiria»-filmen som en giallo. Den er ikke sjangertypisk, da den i motsetning til de fleste andre giallo-filmer bygger plottet sitt rundt en rekke overnaturlige elementer. Mer spesifikt utspiller handlingen seg rundt et en urgammel sekt med hekser drives bak kulissene av et prestisjetungt danseakademi i Tyskland.
Regissør Argento er imidlertid å regne som en av giallosjangerens mest fremtredende skikkelser, og tross de mystiske elementene bærer filmen også mange likheter med den søritalienske sjangeren.
Når filmskapere som Dario Argento og Mario Brava begynte å transformere de kjente krimromanene til lerretet, ble en rekke nye elementer raskt også synonymt med giallo. Akkurat som i bøkene, skulle morderens identitet være skjult til den endelige avslutningen. I «Blood And Black Lace» fra 1964 løste Mario Bava dette ved å kle morderen i en hvit maske, hatt, frakk og sorte skinnhansker. En estetikk som umiddelbart ble arketypen i enhver giallo-morder de kommende 20 årene.
Morderen med de sorte skinnhanskene trengte selvsagt også noen å stikke kniven sin i. Her kommer vi til det andre sentrale kjennetegnet ved giallo: at ofrene utelukkende er kvinner. Unge, vakre og lettkledde kvinner. De skal også helst drepes når de er på sitt mest sårbare, som i badekaret, dusjen eller i nattkjolen.
Drapsscenene er utstrakte, hypervoldelige og intrikate. Ofte føles det som nettopp drapene er filmenes bærende element: Mordmysteriet er forankringen, mens fokuset er på sammensmeltingen av vold og seksualitet. Interessant nok vises også gjerne drapene fra et voyeuristisk perspektiv, gjerne fra morderens perspektiv.
Inspirasjon for slashersjangeren
Et tredje narrativt kjennetegn ved disse filmene er at protagonisten alltid er en utenforstående. Gjerne en turist eller utlending som blir vitne til et mord, og dermed dratt inn i historien. I noen tilfeller blir de lokket eller manipulert inn i plottet, da gjerne av promiskuøse og lettkledde kvinner.
Gjennom filmen inviteres seeren til å stille spørsmål rundt hovedpersonens psyke: Hukommelsestap og forvillelse er et gjennomgående grep. Dette avsløres som regel til slutt å skyldes hypnose, neddoping eller kanskje til og med heksekunst.
I motsetning til mange av sjangrene vi er kjent med i dag, defineres ikke giallo ut ifra et bredt begrep om hvilken reaksjon den ønsker å framprovosere hos seeren. Rammene settes heller av en rekke tilsynelatende vilkårlige holdepunkter, som er satt til å fortelle forskjellige versjoner av den samme historien.
Det som differensierte filmene fra hverandre var de stilistiske valgene. Dette varierte i stor grad. Ukonvensjonelle kameravinklinger, glorende farger og dominerende musikk ble standarden. Noe som på den ene siden har ført til nyvinninger innenfor filmkunsten. På den andre siden medførte det at den amerikanske filmskolen tilga enorm kunstnerisk meritt til en sjanger som på mange måte egentlig bare var en unnskyldning for å vise vold og pupper.
Dette manifesterer seg i hvordan giallo satt sitt fotavtrykk i de nye amerikanske filmtradisjonene. Når den italienske sjangeren mistet sin popularitet på 1980-tallet, inntok unge og ambisiøse filmskapere regissørstolen, men med arven etter giallo tydelig i mente. Herfra får vi blant annet slasher-filmene, hvor den mystiske morderen byttet plass med Michael Myers og Jason Voorhees. Eller de erotiske thrillerne som inntok VHS-hyllene det samme tiåret. De pirrende og objektiverende tendensene fra giallo har altså levd videre i beste velgående, men i en annen form.
Kvinnene har gått fra å være hylende nåleputer til å bli velutviklete karakterer
Med dette som bakteppe, kan det synes som en umulig oppgave å lage en ny versjon av en giallofilm uten at det i bunn og grunn ender opp som et fryst tidsbilde av en svunnen tid, hvor kvinnerollene var stereotypiske og blottet for egen identitet. Men Guadagnio lykkes særdeles godt.
Han bygger videre på mytologien skapt av Argento i den originale filmen og dens to oppfølgere «Inferno» og «Mother Of Tears», men utover dette skiller nyinnspillingen seg radikalt fra orginalen. Kvinnene har gått fra å være hylende nåleputer til å bli fremstilt som velutviklede karakterer med relaterbare motivasjoner.
Mens 1977-versjonen forteller en enkel historie, med vektlegging på det stilistiske og rent visuelle, bruker nyinnspillingen den samme rammefortellingen til å levere to og en halv time fylt til randen med svært aktuelle metaforer og historiske paralleller. Nesten til det punktet at det til tider kan føles overveldende.
Ikke bare bruker Guadagnio fortellingen til å bevege seg innom kvinnelig selvstendighet, seksuelt misbruk, morskap, kjønn, og mistro til kvinner. Han bruker også den historiske og politiske tidsrammen av 1970-tallets Berlin til å ta for seg denazifisering, Berlinermuren, den tyske høsten, jødeutryddelsen og en liten dose Jungiansk psykologi når han først er i gang. Ambisiøse greier for en film som handler om dansende hekser.
Som natt og dag
Stilistisk er filmene også natt og dag. Originalen bruker utfordrende kameravinklinger og ekstremt framtredende primærfarger til å skape en eventyrvisjon av München. Nyinnspillingen på sin side føles statisk. Den er preget av en brungrønn fargepalett, som reflekterer dysterheten som ligger over Berlin og danseakademiet.
Det italienske progrock-bandet Goblin sto alene som komponister for originalen. Resultatet ble et lydspor så urovekkende og bisart at folk fremdeles sliter med å toppe det den dag i dag. 2018-versjonen har like imponerende fått Radioheads egne Thom Yorke, til å skape et langt mer subtilt, men vel så hjemsøkende lydspor.
Originalen har en hysterisk 1970-tallssjarm over skuespillet, men det føles lite troverdig sammenlignet med den alvorlige tilnærmingen nyinnspillingen tar. Selv Dakota Johnson, kjent fra rollen som verdens minst entusiastiske sexslave i «50 Shades»-filmene gjør en knallbra jobb.
Rollelisten er dominert av kvinner, med kun én sentral mannlig karakter i hele filmen. Ved nærmere granskning viser det seg at denne rollen faktisk også er spilt av en kvinne: Tilda Swinton bak et par kilo protetisk sminke. En beslutning som dette kan raskt avblåses som ingenting annet enn et gimick, men i den helhetlige konteksten av filmen gir det faktisk mening.
Det er lite tvil om at «Suspiria» ikke kommer til å være alles kopp med grønn te. Trolig vil den bli sett tilbake på som en av årets mest polariserende filmer. I likhet med sjangeren som inspirerte den, vil den skape diskusjoner om hvorvidt den er en form for høy kunst, eller søppel som maskerer seg som kunst med stor k.
Seeren eksponeres for brutale og marerittaktige sjokkeffekter, uten noen som helst form for narrativ logikk. I likhet med fjorårets «Mother» er det lett å trekke paralleller til abstrakt surrealisme. Uansett om man elsker eller hater filmen, vil den garantert vekke sterke reaksjoner.