Ol’ Burger Beats strømmes av millioner, men har neppe mye publisitet å vise til. Derfor var han temmelig nervøs under Boiler Room-settet han nylig spilte, og du vil ikke tro hva som skjedde halvveis inn i det direktesendte DJ-settet!
– Hvis det ikke er jazz- eller soul-inspirert, er det ikke interessant.
Det er Ol’ Burger Beats som snakker, hvis virkelige navn er Ole-Birger Neergaard (26).
Han sier det med en sånn der dialekt som ikke er så lett å herme etter. 26-åringen er nemlig fra tettstedet Vatne, i Sunnmøre, et sted med rundt 2.500 innbyggere.
Gang det med 600, så har du antallet strømminger han får på låtene han har sluppet i år, som «Set It», «Immaculate (ft. ScienZe)» og «Mind Games (Instrumental)».
Til tross for dette, har han merkelig lite publisitet å vise til.
– Da jeg ga ut «Mind Games», så tenkte jeg at det skulle være en slags gjennombruddsplate. Men ingen ting skjedde. Ingen anmeldelser. Ingen presse.
Likevel var det mange som hørte på det, og i det stille. Låta har halvannen million strømminger, bare på Spotify.
– Jeg lager jo noe alternativ musikk, og det lyttes til på en annen måte. Men det er klart det er vanskelig å måle suksess på den måten.
– Hvordan synes du det er å måtte promotere seg selv da?
– Konfliktfullt, fordi jeg er en beskjeden fyr, samtidig som jeg vil at folk skal høre musikken min. Og som indieartist må jeg jo skamløst promotere meg selv, egentlig.
Interaksjonsdesigner med sjel
Vi ankommer Paul’s Boutique, en bar i Oslo som spiller hip hop, idet de åpner dørene. Damen bak baren har allerede begynt å skjære i sitronene, som setter sin duft på denne formiddagen. På anlegget spiller «Mind Playing Tricks on Me» – en udødelig klassiker innen sørstatshiphop fra den ganske rare rapgruppen Geto Boys.
26-åringen flyttet til hit for å studere interaksjonsdesign bare noen hundre meter ned i gata. Men etter drøye fem år på Arkitekthøyskolen, var det yrkesmusiker han ville bli.
– Jeg ble introdusert til vinylsampling av en fyr som kalte seg A-Man. En kar som var med på å starte den første rapgruppa fra Sunnmøre, sier han.
A-Man skal ha vist Ol’ Burger Beats hvordan man «choppa» soulsamples. «Og sånn». Det har det gjort siden barneskolen.
– Det begynte med en gang jeg fant ut at det fantes musikksoftwares der ute, sier han.
Tallrike handleturer til Fretex resulterte i en platesamling med rare albumcovre og et stort bibliotek med loops og samples, et bibliotek han kunne grave i, og utgi egne versjoner av.
– Det gikk veldig mye i James Brown.
Beats og vannmerker
En musikklidenskapelig far skal ha sikret at jazzen omfavnet Ole-Birger i tidlig alder, og gjennom farens samling oppdaget han at hiphopen, jazzen og soulen var et sunt «gateway drug».
– Jeg var aldri på en annenplass i hiphop. Hvis det ikke var jazz- eller soul-inspirert så var det ikke interessant, på en måte. Man hører på plater på en annen måte, når man hører de med beatmaker-mentaliteten. Jazz og soul er i alt jeg gjør.
– Kaller du deg beatmaker, og ikke produsent?
– Jo, da absolutt! Men jeg er en produsent som også er beatmaker, og synes at det siste er aller mest givende.
En beatmaker er svaret på hvem som har komponert det instrumentelle i en hiphoplåt. En produsent kan være en beatmaker, men en beatmaker er ikke nødvendigvis en produsent.
Ol’ Burger Beats er som nevnt begge deler, og tar stort sett utgangspunkt i samplebasert hiphop. Han nevner også J Dilla, Pharrel og Neptunes som viktige forbilder – produsenter med sin særegne stil og sin særegen signatur.
– Jeg vet ikke hva som skal bli min signatur. Min «producer tag».
Morsomt at han sier det. For det virker nærmest normalt blitt for hiphop-produsenter å vannmerke beatsa sine med lite subtile «signaturer», som de selv spytter inn i mikrofonen.
– Det blir som å ha en svær logo på hele låta. Det lærte vi om på interaksjonsdesignstudiet var at hvis du må ha en svær Mercedes-logo på panseret, så er det ikke et bra design.
– Man skal kunne kjenne igjen en produsent uten navn og logo?
– Absolutt.
Ikke en bitter hiphopfyr
Mens vi prater er det tydelig at mye inspirasjonen kommer fra fortidens storheter, men det er ikke bare i platekassene Ole-Birger finner inspirasjon.
– Det meste av hiphopen jeg hører på nå er ny musikk. Jeg prøver jo å være oppdatert, men heldigvis finnes det mye bra ny hiphop! Vince Staples, Anderson .paak – de mer lyriske rapperne.
– Er det noen trender du ikke liker innen hiphop nå?
– Det er mye kjemisk innen hiphop. Det er mye som høres kunstig, stivt og overprodusert ut.
– Har man tatt trap-musikken for langt?
– Kanskje haha, jeg vet ikke. Vil ikke være en bitter hiphopfyr. Det er ekstremt mye bra hiphop, men innen trap er det kun få som gjør det veldig bra, alt annet er veldig enkelt. Er jeg ikke så fan av dopglamourifiseringen heller.
– Det er mye overkomprimert og sjelløs musikk.
Ol’ Beer Bees 🙁
– I oktober spilte du et Boiler Room-sett fra Amsterdam! Stort. Gøy?
– Det var gøy da det var ferdig, haha.
– Jeg var ordentlig nervøs. Jeg har ikke DJ-et så lenge, og jeg føler jo at Boiler Room er et sted hvor DJ-er kan vise seg fram, teknisk. Men tydeligvis ikke, for mitt set ble godt mottatt uten at DJ-teknikken min var helt på topp.
– Men, det aller verste skjedde kanskje 40 minutter ut i settet.
– Hva skjedde?
– Jeg ble stukket av en veps på tunga!
– Wow!
– Det lå en veps i ølboksen. Jeg fikk seff ganske hetta. Heldigvis gikk det veldig bra. Men du kan se det ganske tydelig i videoen.
Den unge produsenten og beatmakeren har aldri strebet etter den beste DJ-teknikken. Han ønsker heller at musikken skal gi deg noe, som en sinnsstemning. Avslappet, men ikke uinteressant.
– Det skal være chill og litt lo-fi.
– Men jeg vil ikke være relax-hiphop-fyren. Lo-fi-betegnelsen er også litt vanskelig. Jeg vil ikke bare plassere meg der heller. Selv om jeg liker å kjøre ting gjennom 12bit-maskiner og sånne ting, så håper jeg at instrumentalene og prosjektene mine fenger mer enn som bakgrunnsmusikk.
Se Boiler Room videoen under.
