Hakk i plata, Danby Choi?
Subjekt har gjennom sommeren hatt en rekke kritiske artikler om en foreslått innføring av EU-forordningen DSA (Digital Services Act) og av regjeringens strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.
Det har vært reist spørsmål om dette innebærer innføring av statlig sensur og sannhetsministerium. Subjekt har også fått gjennomført en spørreundersøkelse om folk har «høy tillit til at staten kan skille sant fra usant på en god måte». Subjekt fant at færre enn halvparten hadde slik tillit til staten.
Sannhetsministerium er altså ikke en god idé, og faller ikke i smak hos folk.
Pressen har en lang og stolt tradisjon som vaktbikkje for ytringsfrihetens kår i Norge. Enkeltmediers årvåkenhet overfor forhold som truer den, er både viktig og prisverdig. Etter min oppfatning fremstår likevel Subjekts kritikk mot de forslagene som faktisk foreligger, som overdreven – og fremstillingen av forholdet mellom redaktørstyrte og sosiale medier som unyansert.
Les også: Ifølge Aftenposten pekte «nesten alt» mot Russland. Avisen bør granske sin dekning av Nord Stream
Skal vi regulere eller ikke?
De fleste som er opptatt av ytringsfrihet, vil være enig i de generelle premissene som Subjekt, og mange intervjuede i Subjekt, baserer seg på: Vi må verne om ytringsfriheten, selv om det koster.
Det er de ytringene vi ikke liker, som trenger vern. Det er en gammel sannhet, men det er en evig kamp å skape forståelse for dette når vi plutselig møter ytringer vi selv misliker.
Ytringsfrihet er ofte kontraintuitivt, og krever at vi anstrenger oss for å forstå hvorfor også ytringene vi selv anser unødvendige, farlige eller uønskede, må beskyttes.
Og ny teknologi med sosiale medier og kunstig intelligens skaper nye utfordringer. Skal vi regulere noe her, eller ikke? Og hvis vi skal regulere noe, hvordan gjør vi det uten å skade ytringsfriheten? Hva er det relevant å ta stilling til når vi skal svare på spørsmålene?
Ytringsfrihetskommisjonen av 1999 mente at vi ikke trengte regulering. Teknologioptimismen rådet, og trollene ville sprekke i solen. Da den neste ytringsfrihetskommisjonen rapporterte i 2022, hadde verden endret seg. Reguleringer må til, mente den. Og det er nok en ganske samstemt oppfatning i dag.
Les også: Det er ille nok i USA. Media bør ikke overdrive de autoritære trekkene på høyresiden
Tre eksempler fra sosiale medier
Sommerens debatt har dels handlet om de feilene og unnlatelsene som redaktørstyrte medier begår, og at sosiale medier kan korrigere og utfylle. Men slike feil og mangler hos redaktørene er ikke noe argument mot å regulere de som ikke har redaktør.
Argumentasjon for og mot de to gruppene av medier leder oss ikke til løsning på spørsmålene. Vi må styrke begge gruppene.
De redaktørstyrte mediene har i dag mekanismer som fungerer for dem, som uavhengighet, selvdømmeordninger og en nokså høy grad av transparens. Lesere og tilskuere kan selv begrunne en oppfatning av tillit eller manglende tillit til dem. Slike mekanismer mangler for sosiale medier – hvilket ikke betyr at det som serveres der er usant eller desinformasjon. Men det er vanskeligere for oss å navigere mellom skjærene der.
Å hevde at redaktørstyrte medier både har blindsoner og gjør feil, er å slå inn åpne dører. Tre eksempler jeg har hatt konkrete berøring med:
I en kommentar i Subjekt bruker Kari Bu saken om Thomas Quick som eksempel på det inkonsekvente i å anklage sosiale medier for desinformasjon. Det var ikke bedre før med redaktørstyrte medier, som ikke stilte spørsmål ved at Quick uriktig ble domfelt for drapene på blant andre Gry Storvik og Therese Johannesen. Helt enig.
Jeg var faktisk en gang etterforskningsleder i Gry-saken og reagerte på redaktørstyrte mediers vinkling mot sexdrap og prostitusjon. Den senere domfellelsen av Quick skurret for meg, som da var blitt avisleser; Hvorfor inneholdt avisene ingen kritikk av dommen som virket ganske underlig? Andre kanaler må ha vært avgjørende for den senere omgjøringen av den dommen.
Som medlem av Rolleforståelsesutvalget som vurderte forholdet mellom politiansatte i (daværende) Norsk narkotikapolitiforening (NNPF) og andre, fant vi at aktører på Twitter hadde vært sentrale i å bringe frem faktiske problemstillinger. Vi skrev i rapporten at gjennom debatten som «foregikk på Twitter, spredte NNPF-debatten seg til de redaksjonelle nyhetsmediene. De sosiale mediene fungerte som et springbrett for at kritikken av NNPFs budskap og fremgangsmåte fikk gjennomslag i pressen».
De ruspolitiske aktivistene arbeidet så mye at de fikk navnet «Narko-Twitter», og ble tildelt Rusreformprisen for 2022.
Årets Rettssikkerhetspris gis til jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg for et arbeid som er et strålende eksempel på bruk av sosiale medier. Mens vi andre hadde skrevet høringsuttalelser og ytret oss på tradisjonelle måter om et lovforslag som utfordret demokratiske normer, uten å få særlig gehør, grep professoren i påskeferien til tastaturet og Facebook. Hun klarte å vekke offentligheten, mediene og Stortinget slik at lovforslaget ble vesentlig forbedret.
Dette er eksempler på at vi trenger sosiale medier. Men det er ikke eksempler på noe som er foreslått regulert eller silt bort. Det er eksempler på at forskjellige deler av offentligheten virker sammen.
Les også: Den virkelige skandalen om russisk påvirkning får ingen oppmerksomhet
Skyttergravskrig er lite tjenlig
Heller ikke rabiate meningsytringer med mindre suksess er foreslått rensket bort noe sted. Vi har andre problemer enn det, som aktiv villedning med formål å skade gjennom radikalisering eller oppfordring til vold, for å oppnå politisk gevinst, eller gjennom spredning av informasjon som faktisk er straffbar allerede i dag.
Det er slikt som er bakgrunnen for regjeringens strategi og DSA.
Når det gjelder regjeringens strategi, har den – om man skal legge til grunn det som faktisk står i den – ikke brodd mot ytringene i seg selv. Den handler ikke om å sensurere eller sile bort noe, eller å opprette et statlig organ som skal passe på oss. Den handler om slikt som opplæring, kildekritikk og styrking av redaktørstyrte medier.
Det skrives riktignok også at Medietilsynet skal gis et videre mandat, men uten at innholdet er beskrevet nærmere. Og hva vil man for eksempel kalle for desinformasjon i praktisk opplæring som gis?
Konkrete standpunkter til hvem som skal gjøre hva i slikt arbeid, eller det nærmere innholdet i opplæringsprogrammer kan det bli uenighet om. Men det blir mer fruktbart å være uenige hvis det skrives en strategi, så man vet hva uenigheten gjelder.
En skyttergravskrig er lite tjenlig, her kan det sikkert argumenteres godt for forskjellige syn på rollefordeling og konkrete tiltak. De argumentene fortjener å bli forstått av de som har andre oppfatninger. For å følge med, for eksempel på utviklingen av Medietilsynets mandat, trenger vi Subjekt og andre «vaktbikkjer».
Les også: Prinsessen bør følge nøye med under studiene. Norge har mye å lære av Australia
Staten skal ikke «skille sant fra usant»
Det andre som er kritisert, DSA, vil regulere plattformenes virksomhet. Den tar ikke sikte på usannheter eller «feil» meninger, men regulerer plattformenes ansvar for det som allerede er ulovlig, slik som trusler og overgrepsmateriale.
Plattformene bedriver også i dag moderering av innhold, men ut fra sine egne ugjennomtrengelige kriterier.
Reguleringer kan medføre usikkerhet og tilbakeholdenhet hos brukere hvis grensene ikke er klare. Det er jo et problem, men det er vanskelig å unngå hvis man i det hele tatt skal regulere.
Det er uklart om kritikerne mener at vi ikke skal ha regulering i det hele tatt, eller om det burde gjøres på en annen måte. En ansvarliggjøring av selskapene er nok ikke til å komme unna.
Staten skal altså ikke «skille sant fra usant». Det at Subjekts spørreundersøkelse viser at om lag halvparten av de spurte mener at staten ikke kan skille mellom sant og usant på en god måte, er altså mer interessant enn direkte relevant nå.
Etter min oppfatning kunne Subjekt ha fokusert mer på det som denne spørreundersøkelsen samtidig forteller: Nemlig at den andre halvparten tydeligvis har veldig stor tillit til informasjon som de mottar fra noen de stoler på, som i spørreundersøkelsen var staten. Det norske tillitssamfunnet er verdifullt, men bare så langt tilliten er fortjent.
Det er heller ikke bare staten vi har tillit til, men også hverandre og folk vi ser opp til. Det betyr at et sannhetsministerium virkelig er en dystopi. Men det innebærer også at vi er sårbare for desinformasjon fra flere hold.
Les også: Vi har allerede sett hvordan kampen mot desinformasjon blir misbrukt av EU
