Da KRFU-leder Ingrid Olina Hovland uttalte at staten ikke skal legge seg opp i fordelingen av permisjonstid, kom forutsigbare reaksjoner fra forutsigbart hold som perler på en snor.
Tre akademikere argumenterte i VG for at «lille pappa» har lite å stille opp med i forhandlingene med «Store Mamma». Staten må derfor gripe inn i familiesfæren for å «tøyle» mor. For «det er ikke så lett», sier disse akademikerne, at familien selv vet best hvordan hverdagen skal organiseres.
Åpenbart er det ikke friheten til å velge som står sentralt, men at valget som tas, er riktig. Og det å velge riktig innebærer åpenbart et likest mulig utfall for partene. Avstår ikke mor fra friheten til å kare til seg mest mulig tid med barnet sitt, må innblanding fra statsmakten påkalles – i likestillingens navn.
At familien, bortkommen under skyggene fra egne vrangforestillinger, må ved hjelp av akademias superhjerner ledes inn i lyset, er gammelt nytt. Som historiker Christopher Lasch viser i «En trygg havn? Familien i den moderne verden» (1977), har forestillinger om den moderne familien som ute av stand til å ta gode valg, resultert i en ny samfunnsform.
Barneoppdragelse har mer og mer blitt overført fra familien til stat og helse- og velferdsprofesjoner: leger, psykiatere, lærere, barnepsykologer og andre spesialiser.
Les også: Vil du kutte sløsing, Velle? Begynn med egen lønn

Statens grenser og familiens autonomi
Blant samfunnets idé- og meningsprodusenter, særlig de med tilhørighet til den politiske venstresiden, lever en ukritisk tiltro til statsbyråkrati og fagekspertise.
I nær parodiske vendinger, under tittelen «Nei, foreldre vet ikke best», beskriver Dagbladets Marie Simonsen statens frigjøringskamp mot en reaksjonær foreldreautoritet. Den norske offentlige skolen er «betalt med våre skattepenger for å skape opplyste, fordomsfrie og informerte innbyggere; det som en gang het gagns mennesker. … Det forskes, det utredes, det diskuteres på Stortinget. Det er skolens oppgave å gå foran, være et skoleeksempel rett og slett. Det forventer og krever vi. Foreldres bekymring synes oftere å handle om tida som var; at ting har gått for langt, for fort. Det er for mye og for lite. Vi liker det bare ikke. Heldigvis kommer de fleste barn som vokser opp i dag til å være enda friere enn dagens foreldre, ikke minst takket være skolen.»
Uten å vite det skriver Simonsen seg inn i en idétradisjon der idealet har vært at «samfunnet», om vi låner en formulering fra Hans-Jochen Gamm, forfatter av «Kritische Schule» (1970), til slutt har «høyere rett på barna enn deres forutinntatte foreldre som ikke er kvalifisert for sin foreldrerolle».
Sosialpsykolog Peter Brückner mente for eksempel at foreldreretten var en forlengelse av eiendomsretten og hindret «den offentlige kontroll over barnas skjebne». En falsk bevissthet ble innprentet i barna av «det borgerlige ekteskap og den borgerlige familie», som vanskeliggjorde virkeliggjøringen av en sosialistisk utopi.
I boken «Kateterprofetenes opprør: Arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker» (2024) viser jeg hvordan tanken om å ta klasserommet i anvendelse for å forberede radikal politisk samfunnsendring, fant sin vei til akademia. Mest eksplisitt har dette skjedd i forbindelse med nymarxistisk kritisk teori, forfektet av «kritiske» professorer som nevnte Gamm og Brückner, som ble fanget opp i 1960-årenes venstreradikalisme.
Dette betyr ikke at Marie Simonsen er en intellektuell nymarxist som har forlest seg på kritisk pedagogikk og den type ting. Belysingen av den idéhistoriske forbindelsen er for å vise at politisk krangel om permisjonstid eller innhold i offentlig skole er krusninger på toppen av en langt dypere filosofisk uenighet. En konflikt der familiens rett på frihet til å forme seg selv stanger i krav om at staten skal gis frie hender til å frembringe en egalitær samfunnsorden.
Det første idealet forutsetter snevre grenser for statsmakt; det andre en uthulet familieautonomi.
Les også: «Memecoin»-eventyrene til Trump og Milei endte i kollaps. Bryr velgerne seg?

Mennesket i naturen
Få tenkere har virket inn på historiens gang mer enn J.J. Rousseau. Som en av mange filosofer var han influert av John Lockes skrift om oppdragelse fra 1693.
Locke skriver her at ni av ti «er hva de er, gode eller onde, nyttige eller ikke, av sin utdannelse». Tanken man blir etterlatt med, er at ikke biologiske disposisjoner, men miljø – i form av utdanning og lover – gjør mennesket til hva det er.
Mennesket i trærne var godt, hevdet Rousseau. Men det ble korrumpert fra sivilisasjonens fremvekst. Rousseau trodde ikke at vi kan gå tilbake til naturtilstanden han så uhemmet romantiserte. I stedet talte han for en samfunnspakt hvor alle, for det felles beste, gir avkall på egen individualitet og underkaster seg én felles vilje: Jo større samsvar mellom personlige valg og flertallsstyrets beslutninger, desto mer identisk blir allmennviljen med alles vilje.
Oppgaven med å lære barn moral og selvdisiplin var for stor til å overlates til foreldre, mente Rousseau. Blant annet oppfordret han den polske regjeringen til å innføre et utdanningssystem der barn ikke får leke alene og tilbaketrukket, kun sammen og i det åpne, slik at alle lærer å jobbe mot felles mål.
Rousseau og filosofene som beredte revolusjonen i 1789, skjenket i sine arbeider lovgiveren en avgjørende rolle. Under velment og opplyst despotisme skulle fornuftige lover forme menneskeheten. Etter revolusjonen fulgte de Rousseau-dyrkende, giljotinivrige jakobinerne. Med totalitære planer for oppdragelse – selve frelsesveien til likhetens rike – satt de som mål for staten å frembringe helt nye mennesker.
Les også: Flere transpersoner fra USA har søkt asyl i Norge. MDG ønsker å lage et hurtigspor for dem
Utopiske røtter
En annen som gjennomlevde revolusjonen, var Charles Fourier, en utopisk sosialist og proto-hippie som desillusjonerte radikalere kom til å hente frem igjen i 1960-årene.
Fourier så mennesket som grunnleggende godt, mens det onde vi ser, knyttet seg til samfunnsstrukturene og kaoset i det moderne samfunn. Veien til «universell harmoni» gikk gjennom å oppløse familien og overlate barneoppdragelse til det store kollektivet. Mødre skulle delta i arbeidsgrupper, mens skiftarbeidende barnepiker overtok for morsrollen og fjernet det personlige ansvar.
Rundt samme tid kjøpte den skotske industrialisten og sosialistiske utopisten Robert Owen et landområde i Indiana kalt New Harmony. Overbevist om at menneskelige forskjeller i hovedsak betinges av miljø og ikke arveanlegg forsøkte Owen å tilrettelegge for omgivelser som «frigjør menneskeslekten fra uvitenhet, fattigdom, splittelse, synd og elendighet». Uten kirke, ekteskap og privat eiendom som sperret, kunne en opplyst sosialisme «gradvis forene alle interesser i én, og fjerne alle kilder til konkurranse mellom individer».
Målet med New Harmony var å skape et samfunn med likhet i mat, klær, bolig og utdanning. Barn måtte etter fylte to år adskilles fra sine foreldre og flyttes til egne etasjer i et stort hus. Av kollektivet skulle de oppdras til et liv i det nye likhetssamfunnet, som kloke og harmoniske mennesker, minst mulig berørt av gårsdagens syndige samfunn.
Les også: Kultursosialismen har inntatt USAs demokratiske parti

Et uegnet sted for kjærlig omtanke
Oppdragelse under kommunismen så Friedrich Engels (Karl Marx’ høyre hånd, red.anm.) for seg foregå i statlige anstalter og på statens regning så snart barna klarer seg uten mors pleie.
Ettertidens kommunister tok ham på alvor, eksempelvis i Kambodsja, der Partiet anså alle barn som sine. Foreldrene (som tilhørte den «korrupte fortid») bestemte ikke lenger over «de rene» barna (som de måtte tiltale som «kamerat barn»). Mamma og pappa skulle helst ikke snakke med dem, og aldri kritisere dem.
Også den progressive bevegelsen som tok form i USA mot slutten av 1800-tallet, var påvirket av opplysningstidens likhetstanke. Sosiale og økonomiske forskjeller var onder de ville fjerne med skolereformer og beskatning, men også familieinstitusjonen var en arena de progressive kastet blikket mot.
Megetsigende betegnet den progressive presten Jenkin Lloyd Jones staten som «det koordinerte foreldreansvar for alle barn». Sosiolog Charlotte Perkins Gilman så familien som en institusjonalisering av egoisme, fordi mors omsorg er begrenset til egne barn. Florence Kelley, en sosial reformator (og oversetter av Engels’ tekster), var bekymret for at familien frembrakte mistilpassede individer. «Hvis staten skal få gode borgere», insisterte Kelley, «må vi med en gang begynne å lære barna i skolen det som vi ser at de ikke lenger lærer hjemme».
Religiøse tradisjoner og lokale skikker – opprettholdt fremfor alt av familien – forsinket viktige sosiale fremskritt. «Derfor forsøkte reformatorene å redde barna fra familiens innflytelse», forklarer Lasch: «Målet var å føre de unge inn under statens og skolens heldige innflytelse.» Lignende tanker levde godt i 1960-årene, da sosiolog og kritiker av kjernefamilien, Monika Seifert, fastslo at «den normale småfamilie er det mest uegnede sted til å gi barna en varlig kjærlig omtanke og de utfoldelsesmuligheter som de trenger».
Les også: Alle som støtter Trump, burde ta et grunnkurs i økonomi
Der tanke- og følelsesvaner blir festnet og fornyet
Lasch erklærte familien viktigere enn noe annet fellesskap for et samfunn, fordi den på umerkelig vis planter inn etiske normer og lærer opp barnet i sosiale regler.
Wilhelm Röpke betegnet familien som «det opphavlige og uforgjengelige grunnlaget for alt høyere fellesskap», og Dietrich Bonhoeffer beskrev institusjonen poetisk som «en borg midt i tidens stormer», som ikke er «bygget på et så sviktende grunnlag som det ytre offentlige liv med alle dets omskiftelser».
Slike kvaliteter verdsettes ikke av radikalere som utålmodig søker «bevissthetsforvandling» og en ny virkelighet. Betrakter man familien som et sted hvor destruktive tanke- og følelsesvaner reproduseres, ser vi hvorfor familieinstitusjonen blir et naturlig angrepsmål.
Innsikten om de unges formbarhet nådde òg forrige århundres fascisthøvdinger. I kraft av å være folkeviljen personifisert gjorde de krav på oppdragelse for å produsere stridsdyktige og lydige undersåtter. I Den sanne troende (1951) peker filosof Eric Hoffer på massebevegelsers holdning til familien. Fascismen og kommunismen gjorde sitt for å bringe i vanry og ødelegge den ved å
«svekke grunnlaget for foreldreautoriteten; ved å gjøre det lettere å oppnå skilsmisse; ved å overta ansvaret for at barna fikk mat, utdannelse og oppdragelse; og ved å oppmuntre til å få barn utenfor ekteskap. Overfylte leiligheter, eksiltilværelse, konsentrasjonsleirer og terror hjalp også til å svekke og bryte opp familieinstitusjonen.»
Å ofre noen friheter for å oppnå mer likhet, er ikke ensbetydende med å luke vekk familien for å gi rom til en abstrakt idealtilstand. Men impulsen bak ønsket om å la statsmakten «tøyle» mor – fordi familien ikke klarer å fatte gode beslutninger eller står i veien for et jordisk paradis – er den samme. Selv om det er en impuls som hos moderne sosialdemokrater har fått et mer forsiktig uttrykk.
Les også: KRFU-lederen står for prinsippene sine – også når de er upopulære
