Ingen seriøse kritikere hevder at jøder kollektivt bærer ansvar for Jeffrey Epsteins forbrytelser. Det som etterlyses – og som debattinnlegget fra Suzanne Aabel konsekvent unnlater å svare på – er noe helt annet:
Hvorfor er dokumenterte forbindelser mellom Epstein-nettverket og israelske stats- og etterretningsmiljøer nærmest fraværende i norsk dekning, samtidig som tilsvarende russiske, kinesiske eller iranske forbindelser ville vært førstesidestoff?
Det spørsmålet handler om makt, stat, etterretning og kompromat – ikke om etnisitet.
Les også: Jeffrey Epstein brukes til å mistenkeliggjøre jøder og Israel. Det er irrelevant og uredelig
Dokumentert kontekst – ikke «projeksjon»
Epsteins nærmeste partner gjennom flere år, Ghislaine Maxwell, var datter av Robert Maxwell, en mediemagnat med påståtte bånd til israelsk etterretning. Epstein selv hadde forbindelser til tidligere israelske toppolitikere og etterretningsmiljøer. I tillegg har flere etterretningsveteraner pekt på Epsteins operasjonsmønster som klassisk kompromat-innsamling – et kjent etterretningsverktøy.
Å påpeke dette er ikke å «sverte jøder».
Det er å stille legitime spørsmål om statlig maktutøvelse, på samme måte som når man gransker CIA, MI6 eller FSB. Når dette reduseres til «irrelevant», er det ikke journalistikk – det er avpolitisering av makt.
Les også: Hvorfor er hovedstrømsmediene tause om Epsteins forbindelser til sionismen?
Sionisme er ikke bare «17. mai»
Å insistere på en privat, følelsesmessig definisjon av sionisme kan være oppriktig – men den er politisk ufullstendig. I praksis har sionismen også vært en statsbærende ideologi som legitimerer okkupasjon, samt et geopolitisk prosjekt tett knyttet til vestlig stormaktspolitikk. Det har også vært en ramme for militær, etterretnings- og sikkerhetspolitikk
Å si at sionisme kun betyr «selvbestemmelse», er som å si at amerikansk eksepsjonalisme bare handler om frihet – uten å nevne Vietnam, Irak eller Afghanistan.
Når Epstein-spørsmålet berører Mossad og staten Israel, er det derfor politisk relevant. Ikke fordi Epstein var jøde – men fordi han opererte i et maktlandskap der Israel er en aktiv aktør.
«Redaksjonell dømmekraft» – eller selektiv blindhet?
Påstanden om at fraværet av dekning skyldes redaksjonell dømmekraft er dristig i vårt medielandskap, der Israel sjelden granskes med samme intensitet som andre stater og etterretning koblet til «allierte» behandles mildere enn fienders. I tillegg brukes antisemittisme-anklagen ofte til å stanse videre spørsmål.
Hvis tilsvarende dokumentasjon hadde pekt mot Russland, ville tausheten vært umulig å forsvare.
Da er ikke stillheten nøytral – den er politisk strukturert.
Les også: Samstemt storting vil ha Epstein-gransking
Kritikk av Israel er ikke ansvarliggjøring av jøder
Dette er kjernen: Å kritisere en stat, en etterretningstjeneste eller en politisk ideologi er ikke det samme som å gjøre en folkegruppe ansvarlig. Det er nettopp ved å blande disse nivåene at reell antisemittisme skjules – og samtidig brukes som våpen mot legitim maktkritikk.
Epstein-saken handler ikke om jødisk identitet.
Den handler om hvordan makt beskytter makt, hvordan kompromat brukes politisk, og hvorfor enkelte stater og nettverk fortsatt behandles som unntatt kritisk journalistikk. Å kalle disse spørsmålene «irrelevante» er ikke et forsvar for toleranse. Det er et forsvar for taushet.
Og taushet, i møte med dokumentert maktmisbruk, er aldri nøytral.
Les også: Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for korrupsjon etter Epstein-avsløringer
