Går det an å være så uheldig som jeg er akkurat nå? Jeg er masterstudent ved Universitetet i Bergen. Jeg vokste opp under borgerkrigen i Syria, flyktet fra krigen og fant tryggheten i Norge. Der fikk jeg muligheten til å ta utdanning, bygge et nytt liv og planlegge en fremtid. Likevel valgte jeg frivillig å reise på utveksling til Midtøsten.
Les også: Regjeringen bruker folkeretten til å forsvare mullaene. Hvor er solidariteten med iranerne?
Krigen kommer nærmere
Valget falt på Jordan – et land som i mange år har klart å holde seg stabilt selv om det grenser til Syria, Irak og Palestina, områder som i flere tiår har vært preget av krig og uro.
Men denne helgen kom krigen litt nærmere.
Krigen mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre siden utspiller seg ikke bare i diplomatiske møter eller på TV. Den merkes også her i regionen. Lørdag morgen våknet jeg til lyden av alarmer over hele Amman, jordans hovedstad. Over byen kunne jeg høre jordanske F-16-fly som fløy lavt over himmelen. De var ute for å skyte ned iranske droner som passerte gjennom jordansk luftrom.
Les også: Trakk seg fra Iran-protest av «sikkerhetshensyn». Men selv oppga MDG-lederen en annen forklaring
En følelse av trygghet
Som en som vokste opp i krig, var den første reaksjonen ren frykt. Lyden av kampfly midt på natten eller tidlig om morgenen setter spor i kroppen når man har opplevd krig før.
I et øyeblikk kjente jeg den samme frykten som jeg gjorde i Syria. Kroppen reagerer før tankene rekker å gjøre det. Men så kom en annen følelse. En følelse av trygghet.
Forskjellen var tydelig. Dette var ikke det syriske militæret som bombet sine egne byer. Det var jordanske fly som hadde ett oppdrag: å beskytte befolkningen. Det var betryggende. Samtidig var det fortsatt skremmende.
For selv om Jordan fortsatt er trygt, minner slike øyeblikk deg på hvor nær denne regionen alltid er konflikt. For mange i Norge er kriger i Midtøsten noe man ser på TV eller leser om i avisen. Her merker man hvor raskt de kan komme tett på.
I gatene i Amman fortsetter livet nesten som vanlig. Kafeer er åpne, studenter går til forelesninger, og trafikken er like kaotisk som alltid.
Men samtidig er krigen en del av samtalene rundt bordene. Folk følger nyhetene tett, diskuterer utviklingen og bekymrer seg for hva som kan skje videre.
Det gir et perspektiv man ikke får på samme måte fra Europa. Jeg flyktet fra krig for ti år siden. Nå sitter jeg igjen i Midtøsten, som student, og hører lyden av kampfly over hodet mitt.
Samtidig er dette også en påminnelse om noe annet. I Syria opplevde mange at staten selv var en del av trusselen mot befolkningen. I Jordan opplever man det motsatte: at staten forsøker å beskytte stabiliteten og sikkerheten.
Det gir en trygghet, selv når lyden av kampfly fyller himmelen.
Les også: Norske aktivister tier om Iran. Det er en moralsk katastrofe
Når krigen ikke bare er noe man leser om
Da jeg valgte å reise til Midtøsten, visste jeg hva jeg gikk til – spesielt når det gjaldt politikk og det å snakke åpent om politikk i offentligheten.
I mange land i regionen er det ikke vanlig å diskutere politikk høyt i gatene. Ikke nødvendigvis fordi det finnes en klar lov som sier at det er forbudt, men fordi mange er redde for konsekvensene av å kritisere feil person eller si noe som kan oppfattes som sensitivt.
Derfor ble jeg overrasket over opplevelsen min i Jordan. Her snakker folk om alt mulig, også politikk – spesielt nå under den pågående krigen. Samtalene skjer overalt: på kafeer, i taxier, på universitetet og til og med ute i gatene.
Det gjorde at jeg følte meg tryggere her. Det var én ting mindre å gå rundt og stresse over. Jeg kunne bokstavelig talt bli stoppet av hvem som helst på gaten. Folk sto og så opp på himmelen mens iranske missiler passerte langt der oppe, og plutselig sto vi midt i en diskusjon om politikk, om krigen og om hvordan den kunne komme til å utvikle seg.
Noen snakket om USA. Andre om Iran. Noen mente krigen kunne eskalere, andre håpet den snart ville roe seg. Men alle hadde én ting til felles: en bekymring for hva som kunne skje videre.
Krigen har på en måte samlet folk her. Den har gjort at mange kjenner på den samme usikkerheten.
Folk diskuterer mer. De deler bekymringer, analyser og tanker om fremtiden. Selv fremmede mennesker kan plutselig starte en samtale om geopolitikk midt på gaten.
Les også: Det er ikke ekstremt å mene at det finnes to kjønn, Lubna
I skyggen av krigen
Ingen ønsker å bli dratt inn i en krig de egentlig ikke er en del av. Jordan ligger midt i regionen, og mange her følger utviklingen tett fordi konsekvensene av konflikter i nabolandene ofte merkes raskt. Det gjør også noe med stemningen i samfunnet.
For meg, som studerte statsvitenskap og nå tar en master i politikk og forvaltning, er det nesten surrealistisk. Plutselig står man midt i det man vanligvis bare leser om i bøker.
Teorier om internasjonal politikk, maktbalanse og regionale konflikter blir ikke bare akademiske begreper, men noe man ser og hører rundt seg hver dag. Det gjør også noe med perspektivet. For i Europa diskuteres ofte konfliktene i Midtøsten på avstand.
Her merker man hvor tett de ligger på hverdagen til folk. Selv i et land som fortsatt er stabilt, er usikkerheten aldri veldig langt unna.
Samtidig er det nettopp disse samtalene som gjør opplevelsen spesiell. For midt i alt dette finner man også en form for fellesskap. Folk snakker sammen, diskuterer og prøver å forstå hva som skjer rundt dem.
For en student som har valgt å studere politikk fordi han brenner for nettopp slike spørsmål, er det en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Ikke bare fordi det er dramatisk, men fordi det viser hvor tett politikk, sikkerhet og menneskers hverdag faktisk henger sammen.
Innlegget er levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.
Les også: Dommedag for kongehuset? Neppe
