Dette er noen av nyhetsvarslene hittil i mars:
Eksplosjon ved en synagoge i Belgia. Politiaksjon ved synagogen i Oslo og i Trondheim. Skyting ved en synagoge i Michigan. Og senest i forrige uke: eksplosjon ved en jødisk skole i Amsterdam.
Antisemittismen øker. Like alvorlig er noe annet: Toleransen for jødehat øker også.
Når andre minoriteter angripes, mobiliserer sivilsamfunnet raskt. Demonstrasjoner organiseres, politikere fordømmer, kommentatorer skriver.
Slik skal det også være.
Men når jødiske institusjoner angripes i Europa, er stillheten påfallende.
Les også: KRFU-leder Ingrid Olina Hovland: Det er ikke ekstremt å mene at det finnes to kjønn, Lubna
Hvor blir det av protestene?
Samtidig bidrar norsk offentlighet selv til å flytte grenser:
Utviklingsministeren sprer påstander om at Israel bruker innførselen av hjelp til Gaza som et våpen.
Utenriksministeren nekter å ta tydelig avstand fra antisemittiske uttalelser fra FN-aktører.
Og på tv-programmet «Funkyfam» roper en av profilene: «from the river to the sea, palestine shall be free». Konsekvensen av ropet er Israels utslettelse.
Hver hendelse kan sikkert bortforklares. Men summen av dem skaper et klima der demonisering av Israel normaliseres og der antisemittisme lettere får fotfeste.
Er all kritikk av Israel antisemittisk? Selvsagt ikke. Men all Israel-kritikk er heller ikke fri for antisemittisme.
Når synagoger og jødiske skoler angripes i Europa, burde det utløse sterke reaksjoner også her hjemme. Tausheten sier noe ubehagelig om vår egen samtid.
Hvor blir det av protestene?
