Sist jeg ble portrettert i Aftenposten, ble jeg beskrevet som en jypling av en redaktør med «6.000 lesere», «mye gjeld» og en «belærende» tone overfor overmennesker som Trine Eilertsen og Gard Steiro. Aftenpostens portrettjournalist konfronterte meg med at Subjekt hadde blitt felt i PFU hele tre ganger, mens Aftenposten ikke har blitt felt én eneste gang på syv år.
Derfor er det stor stas å bli omtalt som jeg blir i Aftenpostens tilsvar til PFU av 14. januar. I behandlingsrundene hos PFU, som nå pågår, og blir behandlet 25. mars, omtales jeg denne gangen av Aftenposten som en «fremtredende» «næringslivsleder» i en «fremskutt samfunnsrolle» med «stor makt» og «privilegier», intet mindre!
Smigrende.
Dessverre kan de to motstridende omtalene bare være korrekte samtidig dersom målet begge ganger skulle være å ramme meg negativt – noe jeg aldri ville antatt!
Men når Aftenpostens tilsvar virker mest opptatt av å svare på hvorvidt jeg skulle være offentlig person nok til å bli omtalt i en sak, mener jeg avisen viser seg skyldig i å ikke ha forstått klagen.
Problemet er selvfølgelig ikke at de omtaler meg, men at de omtaler meg i forbindelse med to kritikkverdige forhold som aldri har funnet sted, eller som i beste fall ikke kan dokumenteres.
Hva klagen egentlig omhandler
Bakteppet er publiseringen av 27. november 2025, under overskriften «Subjekt-redaktør Danby Choi ble pågrepet og fikk telefonen ransaket av politiet». Saken ble henlagt på bevisets stilling.
Alle som har lest den påklagde artikkelen, etterlates med flere spørsmål enn svar. Det er ikke så vanlig å oppleve etter å ha lest et godt stykke journalistisk arbeid. Men opplevelsen av sakens ufullstendighet er lett å forklare: Sakene de omtaler, dokumenteres ikke.
Journalister pleier å dokumentere sakene sine. Når de ikke dokumenteres, er det ofte i mangel på dokumentasjon.
Fagbladet Journalisten siterte Aftenpostens originalartikkel, og på en deling på Facebook engasjerer John Christian Elden seg. Hans advokatkontor representerer «den fornærmede» i den omtalte, henlagte straffesaken.
Elden, som må sies å være svært vant med både jus og medier, virker ikke å være vant med at pressen omtaler henlagte saker. Dette finnes det gode presseetiske grunner til.
Men det finnes så klart grunner for å omtale at en redaktør får mobilen sin ransaket – om det bare hadde skjedd.
På Journalistens deling på Facebook siteres Aftenpostens sjefredaktør på at «det er ransakelsen av Subjekt-redaktørens telefon som gjorde at Aftenposten omtalte saken.»
Til dette tilføyer Elden:
«I alle fall som påskudd for å måtte skrive noe.»
Han fortsetter:
«Intet kildevern krenket, og rutinene ser ut til å være fulgt på samme måte som vanlig når journalister (eller advokater, leger og prester) ransakes hos.»
Med andre ord har Aftenposten skapt et inntrykk av at jeg har gjort en dårlig redaktørgjerning, og brutt den verste synden av dem alle som journalist: nemlig krenkelse av kildevernet. Det er alvorlig for meg, både personlig og profesjonelt.
Men stemmer det?
Her gikk det galt
Aftenposten skriver i sitt tilsvar at jeg hadde god tid til å svare for meg, men det hadde jeg ikke.
Ja, så visste jeg at Aftenpostens journalist undersøkte noen falske rykter, men han sa flere ganger at det ikke var på vei noen sak (at det var i et undersøkelsesstadium).
At en sak plutselig skulle publiseres, kom med under fem timers varsel, og var sjokkerende fordi jeg visste ryktene var falske. Den kreative vinklingen mot potensiell kildevernproblematikk kom nødvendigvis også helt plutselig for meg.
Jeg fikk meldingen klokken 13.37 om at de ville publisere en sak om at en redaktør hadde fått mobilen sin «ransaket». Svarfristen var klokken 17.00.
Jeg svarte en halvtime før deadline. Altså ga jeg dem en halvtime til å vurdere saken dit hen at den ikke burde bli publisert, gjennom å bekrefte for Aftenposten at intet kildevern var blitt brutt, tvert imot protestert mot.
I mitt skriftlige svar opplyste jeg om at alle lover, regler og prosedyrer ble fulgt i forbindelse med etterforskningen, og at ingen sensitiv informasjon ble delt. Til tross for dette – altså at hele sakens premiss var motsagt – publiserte Aftenposten en sak som dreide seg om at jeg hadde gitt fra meg kontrollen over min mobildata til politiet: «Fikk mobilen ransaket».
Det tok bare minutter før Aftenposten hadde fått svarene mine til de hadde publisert saken, som om svaret mitt ble behandlet som en hygienefaktor for innhenting av samtidig imøtegåelse, men ikke som noen opplysningskontroll.
Derfor ble saken som den ble: helt merkelig – med motstridende fakta, for eksempel at politiet hadde tilgang til min mobiltelefon, at de ransakte og beslagla den, samtidig som at de ikke hadde fått gjøre det.
Dette opplevde Aftenposten at de hadde såpass god dekning for, at de tenkte å publisere saken – gjerne uten mine innvendinger eller opplysninger (!) – dersom jeg ikke rakk å svare innen fire og en halv time.
Noen slik dekning er de imidlertid fremdeles helt foruten.
De kunne bare spurt
Selvfølgelig hadde jeg sterke insentiver for å bevise meg uskyldig så fort som mulig da jeg ble pågrepet helt udramatisk (overlevering av mobiltelefon med begrunnelse i fare for bevisforspillelse).
Det var fristende å bare gi fra meg alt sammen.
Likevel handlet jeg i tråd med mine redaktørprinsipper (og ganske viden kjente yrkesstolthet).
Til tross for at jeg fryktet for hvordan det kunne fremstå (kanskje kunne Politiet få det for seg at jeg brukte kildevernet som et påskudd for å ikke gi fra meg tilgang til telefonen min?), så fremholdt jeg nettopp min profesjon, min avtale med kildene, og protesterte.
Jeg kontaktet advokat, og tok opp problemstillingen umiddelbart.
Derfor ble det i flere runder forhandlet med politiet om hvordan jeg kunne gi tilgang til minst mulig, men likevel dekkende nok, for å få avklart min uskyld (eller skyld, selvfølgelig). Min innstilling var at politiet gjerne skulle få gjøre jobben sin, men det kom ikke på tale å bryte med kildevernet.
Det endte med at politiet fikk innsyn i minimalt, men det nødvendige, og som jeg visste at ikke inneholdt kildevernmessig sensitiv informasjon, samtidig som politiet mente det var tilstrekkelig for sin etterforskning.
Dette forklarte jeg til Aftenposten-journalisten med så dårlig tid. Men etter å ha lest Aftenpostens tilsvar til PFU, forstår jeg rett og slett at jeg ikke kan ha blitt trodd (!) i min forklaring, selv om Aftenposten altså publiserte den.
Absolutt alt tilsier at Aftenposten her burde gjort en opplysningskontroll (brudd på «Vær varsom»-plakatens punkt 3.2) istedenfor å hastepublisere nyhetsartikkelen som ikke gir svar på noe som helst, tvert imot, for likevel å sverte meg. For meg er det åpenbart at Aftenposten her gikk seg blinde i blodtåka, og først og fremst ville publisere et oppslag om en hanlagt sak, og med kildevernsproblematikken som påskudd for omtale.
Aftenposten mener selvfølgelig ikke at det er tilfelle. Men i sin argumentasjon for dette, innrømmer de hvor syltynt grunnlag de står på.
En motbevist hypotetisk problemstilling
Aftenposten mener jo at jeg har brutt kildevernet. Det er hele premisset for saken. Og når jeg sier at det kun er jeg som kan vite dette, så prøver de videre med argumenter hentet fra rene luften.
I PFU-tilsvaret av 14. januar uttrykker Aftenposten nemlig en sjarmerende bekymring for at jeg kunne ha vært glemselsfull i mine endelig avgitte svar:
«I klagen fremstiller Choi ransakingen som kontrollert og udramatisk fordi politiet kun fikk innsyn ‘i noen nøyaktige datoer som var aktuelle for etterforskningen’. Dette fremstår som en bagatellisering», skriver Aftenposten, og fortsetter belærende:
«Mobiltelefonen inneholder store datamengder som det er vanskelig å ha full oversikt over. Én ting er daterte bilder og videoer, men hva om redaktøren har hatt en samtale eller sendt/ mottatt SMS fra en kilde de aktuelle dagene? Hva om han har skrevet et notat eller åpnet et dokument? Hva om lokasjonsdata avslørte et sted han hadde møtt en kilde?»
Avisen durer på med hypotetiske problemstillinger:
«For de fleste er det vanskelig å huske nøyaktig hva man brukte mobiltelefonen til på bestemte dager, tre måneder tilbake i tid. Både prinsipielt og praktisk er ransakelsen dypt problematisk.»
Men både prinsipielt og praktisk fant ikke denne problemstillingen sted.
Hvis denne bekymringen var ekte, burde de i sin journalistiske prosess bedt meg dokumentere påstandene mine. Hvorfor ble jeg ikke bedt om å dokumentere en slik påstand? Hvorfor publiserte de en påstand de ikke tror på? Jeg mener begge spørsmål leder til åpenbar overensstemmelse med definisjonen «utilstrekkelig opplysningskontroll», altså brudd på «Vær varsom»-plakatens punkt 3.2.
Derfor husket jeg så godt
Nå vil jeg gjerne forklare hvorfor jeg kunne påstå en så ekstremt god husk, noe jeg gladelig kunne utbrodert dersom journalisten var litt mer nysgjerrig på sannheten, og ikke bare på å publisere noe de hadde planlagt å publisere, enten jeg hadde svart eller ei:
Siden vi ikke greide å bli enige på politistasjonen om hvordan jeg skulle overlevere en rettferdig mengde informasjon fra min mobiltelefon med kildevernet i behold, kunne jeg dra hjem, uten å gi politiet tilgang til mobilen min. Politiets motiv med å «arrestere» meg (les: mobilen min) vare jo bare å hindre potensiell bevisforspillelse, altså å sikre et konkret bevis som «den fornærmede» utpekte, så de fikk mobildingsen, men uten skjermkoder, appkoder eller noen annen tilgang. De hadde ikke tillatelse eller mulighet til å sjekke innholdet, og jeg fikk tid til å undersøke saken hjemmefra, uten å kunne fjernstyre den på noen lovlig måte (en eldre versjon av mobilen).
Ettersom dagene de etterforsket dreide seg om en helg, hadde jeg flaks, jeg kunne gi dem innsyn i alt de trengte, og likevel minimalt, uten at det rammet noe kildevernmessig sensitivt.
Dette visste jeg fordi jeg sjekket dette på alle måter i min kopi (tidligere utgave) av telefonen, som jeg hadde lagret på en sikker sky. Jeg hadde altså anledning til å gjøre alle nødvendige undersøkelser. Og ga politiet senere tilgang til det minimale, men tilstrekkelige for å bevise min uskyld – for samtidig å ivareta kildevernet i sin fullstendighet.
Tittelen «Danby Choi ble pågrepet og fikk telefonen ransaket av politiet» har altså ikke dekning, og jeg fremholder at det er et brudd på «Vær varsom»-plakatens punkt 4.4: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet».
Den endelige datamengden politiet fikk, kalibrerte seg ryddig og nøyaktig, og begge parter fikk fulgt alle prosedyrer, uten at noen regler ble brutt, slik altså sjefen for motpartens advokatkontor, John Christian Elden, vurderte det.
Aftenpostens sak belaget seg altså på at jeg kunne vært glemselsfull. Men de visste ikke at jeg hadde full kontroll.
Til slutt var det nok bare personen som anmeldte meg, som ble rammet av dette møysommelige arbeidet. For saken ble raskt henlagt etter at de nødvendige undersøkelsene ble gjort.
Ryddig redaktørgjerning
Aftenposten argumenterer for publisering med å omtale hvilken «ransakelsestillatelse» politiet ble gitt.
Det er mildt sagt merkelig, ettersom dette er utdatert og feilaktig informasjon. Avisen argumenterer altså for ransakelsen med en ransakelsestillatelse, som senere, men før Aftenpostens publisering, ble endret.
Etter at jeg opplyste politiet om at de hadde gått til tingretten med forespørsel om ransakelsestillatelse uten å nevne at jeg var redaktør, og protesterte, var det altså nye kriterier som slo inn, og nye regler – som hindret politiet å få alminnelig tilgang til min mobiltelefon på etterspørsel. Advokater, prester, journalister og redaktører, som behandler sensitiv informasjon, har nemlig egne regler.
Dette er typisk eksempel på svært relevant informasjon Aftenposten-artikkelen ikke har med, og som stiller meg i et helt annet lys enn det oppslaget i dag gjør.
Det er altså flere faktafeil som står publisert i artikkelen, og som bunner i at Aftenposten rett og slett ikke gjorde en god nok opplysningskontroll, eller at de valgte å ikke tro på meg, for så å publisere påstanden de ikke trodde på, men videre uten å sjekke dokumentasjonen bak på en tilstrekkelig måte. Slik publiserte de en mildt sagt merkelig sak.
Jeg mener det bør være skjerpede krav til «påskudd»-omtale (i dette tilfellet om en angivelig kritikkverdig redaktørgjerning) når omtalen i utgangspunktet – og for seg selv – skulle kreve ekstra varsomhet, og som Aftenposten i bunn og grunn sier seg enig i at ikke ville blitt publisert (identifisering av meg i forbindelse med en henlagt straffesak) uten noe slikt «påskudd».
De er altså enige i at den henlagte saken, i og for seg, ikke er noe å omtale. Men det er påskuddet, altså at jeg skal ha vært en dårlig redaktør som gir fra meg mobilen min til politiet på forespørsel, når det motsatte var blitt gjort, som Aftenposten mener begrunner publiseringen.
Men dette påskuddet har virkelig ikke gått gjennom noen skjerpet kontroll, tvert imot. Det kritikkverdige påskuddsforholdet fant ikke sted, og ingen regler har blitt brutt. Ingen regler foreslås heller endret, siden alt har gått uproblematisk for seg, og som det skal, etter at noen benyttet seg av en rett til å anmelde en annen. Saken ble etterforsket. Politiet fikk tilgang til det de ønsket for å kunne etterforske saken grundig. Konklusjonen var henleggelse.
Aftenpostens sak er altså ikke til stede i saken. Det er det som gir den merkelige følelsen av ufullstendighet når man leser den opprinnelige artikkelen.
Med en utgått sannsynlighetsovervekt som publiseringsgrunnlag
I tilsvarsrunden bruker Aftenposten «sannsynlighetsovervekt» for å begrunne publiseringen. Dette er hårreisende fordi sannsynlighetsovervekten Aftenposten begrunner sin publisering med, er hentet fra et stadium i etterforskningen – som er utdatert for over et halvt år siden idet Aftenposten begynner å vurdere publisering!
Men så må man altså undersøke saken, slik politiet gjorde. De fant ingenting på mobilen min, avhørte meg og henla raskt. De konkluderte med at det var sannsynlighetsovervekt for at jeg ikke hadde gjort noe kriminelt. Men Aftenposten spoler altså tilbake til et beleilig tidspunkt før etterforskning (!) for å argumentere for publiseringen. Dette bruker de som «publiseringsgrunnlag», mens det tvert imot understreker manglende publisistisk grunnlag, og bryter med «Vær varsom»-plakatens punkt 4.7. Regelen krever at man skal vise »særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning». Men det som gjør denne saken helt spesiell, er at Aftenposten har spolt tilbake til et beleilig tidspunkt i etterforskningen, i sitt tidlige stadium, for å omtale den fra den gang.
Selv om de visste at saken skulle henlegges et halvt år senere.
I min opprinnelige klage argumenterer jeg for hvordan sannsynlighetsovervekten i krimsaker fungerer, og hva man kan lese ut av raske og lange behandlinger.
Også her virker Aftenposten opptatt av å ville motsi meg på min merknad om at politiet «raskt» henla saken.
I sitt tilsvar poengterer de at politiet faktisk brukte lang tid på å behandle første anmeldelse. Men dette viser igjen dårlig undersøkelse og forståelse av krimsaker. Tiden fra anmeldelse til pågripelse tok lang tid, ja, noe som indikerer lav troverdighet til anmelder («fornærmet»). Etter mine bevis gikk det raskt til henleggelse. Dette sier noe om høy troverdighet til meg.
Aftenposten burde undersøkt hvorfor, ikke henge seg opp i bokstavelig talt utdaterte narrativer.
Å kaste saken ut til haiene
Det finnes gode grunner til at pressen skal få lov til å omtale «maktpersoner» kritisk. Derfor er jeg spent på hvordan PFU vil behandle ovenstående, innklagde punkter. For selv om jeg mener Aftenposten her har levert elendig journalistikk, skal de få lov til å prøve seg. En uavhengig, faglig jury kan vurdere det dit hen at jeg skal tåle såpass. Vi får se.
Men her kommer det jeg mener er det tydeligste bruddet på «Vær varsom»-plakaten, og den nyeste, mest prinsipielle avklaringen, som jeg er spent på å se PFU behandle.
Det dreier seg om punkt 4.17, som i kort handler medienes ansvar for det som skrives i kommentarfelt. Denne gangen dreier det seg om et automatisk og algoritmisk, KI-utfylt felt på Tiktok.
Som «fyller ut resten av historien», selv om den er fullstendig gal. Medier som følger «Vær varsom»-plakaten, forplikter seg til å ha kontroll over flatene sine på sosiale medier, noe Aftenposten virkelig ikke hadde her.
De lagde kritisk sak i blodtåka, og kastet så det ferdige produktet ut til pirayaene.
Det finnes gode grunner til at Aftenposten ikke omtaler hva jeg har blitt anmeldt for, og navnet på «den fornærmede», rett og slett fordi at det ikke finnes dokumentasjon på at noe kriminelt har skjedd. Tvert imot har politiet gjort en grundig etterforskning, og konkludert med henleggelse. Dette bør Aftenposten forholde seg til, som andre medier.
Men når man i blodtåka har veldig lyst til å publisere noe om saken, likevel, så finner man gjerne dette påskuddet om at jeg skal ha gitt fra meg kildevernmessig sensitiv informasjon. Når jeg ikke engang har gjort det.
Resultatet er altså en svært lite informativ sak, der det er åpenbart vakuum for utfyllelse av informasjon. Det gjør så rykteflommene, spekuleringene og konspirasjonsteoriene tar helt fullstendig av. Nå har til og med Tiktoks algoritmer engasjert seg.
Problemet oppstår da på sosiale medier, der både mennesker og roboter (algoritmer) vil gjøre alt de kan for å prøve å finne ut av hva denne saken egentlig «dreier seg om». Jeg kunne også bare sagt det rett ut, men av hensyn til så mange andre ting, så lar jeg den ligge for nå. Aftenposten har dog igangsatt dette, og publisert en video på Tiktok, der videoreportasjen er åpen for nedlasting og videre remiksing og spekulering.
De har altså gitt fra seg kontrollen over egen fortelling til algoritmene, og jeg mener PFU må vurdere dette som en kommentarfeltsak, der presedens er lagt for å felle medier som ikke har kontroll på hva som sies der.
På Aftenpostens Tiktok-publisering så fylles søkeordene automatisk ut med hva algoritmene tror denne saken handler om. Det tar helt av.
De automatiske søkeordene som fyller ut hva denne saken liksom handler om, har Faktisk.no-journalist Ina-Kristin Lindin gjort en svært informativ og kritisk nyhetsreportasje om.
Redaktørforeningen sier rett ut at «det ser virkelig ikke bra ut».
Problemstillingen er helt ny, og har aldri blitt testet i Pressens faglige utvalg før, men jeg mener den er relevant å se på av PFU av prinsipielle årsaker, og kobler den til «Vær varsom»-plakatens punkt 4.17. Aftenposten fremholder at de slettet Tiktok-reportasjen straks de ble kjent med utfordringen – flere dager etter publisering – men i VVP heter det at «mediet er forpliktet til å følge med og ha rutiner for redigering av kommentarfeltene».
Men gjør de det?
Neppe, har denne saken bevist.
I Aftenpostens tilsvarsrunder i PFU, innrømmer avisen å skulle «ta lærdom» av dette. Et par uker senere begår den samme avisen den nøyaktig samme feilen på nytt, slik Faktisk.no dokumenterer.
Utidig behandling av en kilde
Samtidig som de slettet videoen, og innrømmet overtrampet, så går Aftenposten til angrep på meg for å ha skjulte motiver med min PFU-sak.
Dette er mildt sagt absurd oppførsel fra en 200 år gammel avisinstitusjon.
Med dette ønsker Aftenposten å spekulere i mine hensikter: De påstår jeg «ventet» to dager med å varsle om sletting for å slags bevise at jeg egentlig ikke bryr meg. Det er feil, da hadde jeg fremdeles ventet. Men det tok to dager fordi jeg antok at varselet via PFU ville viderebringes umiddelbart. Etter to dager uten videreformidling av mitt krav om sletting via PFU-klagen, kontaktet jeg nyhetsredaktøren direkte.
Jeg kan forstå at de synes jeg er irriterende. Men svarer Aftenposten sine PFU-klager vanligvis på denne måten?
De håpløse angrepene Aftenposten serverer som forsvar, vitner om at Aftenposten har gjort noe feil, mener jeg. Men mest av alt vitner det om noe like alvorlig: At respekterte folk i respekterte yrker i en 200 år gammel respektert avis, svarer en saklig klage på et alvorlig presseetisk overtramp med spekulative, udokumenterte anklager som sitt beste forsvar. Det står bare ikke i stil til hva pressen som institusjon bør være. Det representerer ingen beskyttelsesverdig, demokratisk institusjon.
Tidvis prøver de seg på noe høyst kunstig medlidenhet. I tilsvaret utviser for eksempel Aftenposten en særdeles lite overbevisende «medfølelse» for at å bli omtalt i saker som den innklagde må oppleves «ubehagelig».
… for så i samme tilsvar å påstå at jeg lyver om at jeg opplever meg utsatt for urettmessig journalistikk, gjennom at jeg valgte å «vente» i to dager før jeg varslet nyhetsredaktøren i Aftenposten om overtrampet på Tiktok.
Det er rett og slett usmakelig, men typisk for avisens behandling av undertegnede – noe jeg åpner dette tilsvaret med: Aftenposten skriver enten positivt eller negativt om meg, men begge gangene er det for å ramme meg.
Jeg håper at denne klagen kan bidra til at Aftenposten rydder opp i denne behandlingen av undertegnede, men også andre.
