I Norge har vi gjennom det norske utdanningssystemet og sosialisering inn i det norske sosialdemokratiske samfunnet blitt opplært til å tro at den demokratiske velferdsstaten er en rettferdig stat, og at rettferdighet krever at staten tar ansvaret for vår velferd fra vugge til grav. Det er tungtveiende grunner til å sette spørsmålstegn ved disse ideene.
Ideen om at demokratiske velferdsstater – som den norske – er paradigmatiske eksempler på rettferdige stater, er vanlig både blant folk flest og i akademia.
I Norge er det en utbredt antagelse at det er en nær sammenheng mellom rettferdighet og økonomisk likhet. Dette reflekteres ikke minst i norsk offentlig debatt. Tanken er ofte at utjevning av økonomiske ulikheter er rettferdig, og at den norske velferdsstaten er et forbilde for andre land fordi den takket være sosialistiske og sosialdemokratiske politikere bekjemper økonomisk og sosial ulikhet.
For sosialistiske og sosialdemokratiske tilhengere av Norges sjenerøse velferdsstat spiller det ingen rolle at noen faktisk eier de ressursene som skal omfordeles i «rettferdighetens navn».
Hva er grunnen til det?
Les også: Til alle som «aldri» blir norske eller bra nok: Det er ikke deg det er noe galt med
Eiendomsretten kommer i andre rekke
Grunnen til dette er at det dessverre har blitt slik at det ikke lenger gir god mening å snakke om at vi har en grunnleggende moralsk rett til privat eiendom i demokratiske velferdsstater.
Her er det viktig å huske hva som er standarddefinisjonen av en eiendomsrett: Å ha en eiendomsrett over X er å ha (1) en rett til å kontrollere hvordan X skal brukes og disponeres, og (2) en rett til å ekskludere andre fra å bruke X uten ens samtykke.
En privat eiendomsrett er en rett til å kontrollere og ekskludere.
I demokratiske velferdsstater er det derimot slik at staten eller demokratiske flertall bestemmer hva du og jeg eier, og hvordan vi kan bruke og disponere de midler eller ressurser vi har tilegnet oss gjennom frivillige eiendomstransaksjoner. Vi eier kun det staten – Jonas Gahr Støre, Mimir Kristjansson og deres meningsfeller – sier vi eier.
Les også: Millionene sitter løst. Salam er bare toppen av isfjellet
Hvorfor er den norske velferdsstaten urettferdig?
De av oss som er libertarianere, mener i motsetning til sosialister og sosialdemokrater at den norske demokratiske velferdsstaten er dypt urettferdig. Hvorfor?
Svaret er at den norske velferdsstaten systematisk krenker vår fundamentale libertarianske rett til frihet. Hver og en av oss har en grunnleggende moralsk rett til å leve våre liv slik vi selv mener er best, uten innblanding fra andre personer eller staten – såfremt vi ikke krenker andre personers rettigheter. Å krenke andre personers rettigheter innebærer at man fysisk invaderer deres person eller eiendom.
Vår rett til frihet innebærer at vi har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke vår person og vår eiendom til å forfølge våre mål og prosjekter – enten dette dreier seg om religion, livssyn, politikk, meningsutveksling, eller kjøp og salg av ulike varer og tjenester (inkludert narkotika, organer eller seksuelle tjenester).
Den libertarianske retten til frihet inkluderer en rett til selveierskap. Vi eier oss selv – vi eier vår person. Det vil si at vi eier vår kropp; våre evner, talenter og ferdigheter; vårt arbeid (vår arbeidstid og arbeidskraft); og fruktene av vårt arbeid.
Å ha en eiendomsrett over disse personlige ressursene innebærer to ting: (a) Vi har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke disse ressursene, og: (b) Vi har en rett til å ekskludere andre fra å bruke vår person (bruke våre personlige ressurser) med mindre vi gir vårt samtykke til dette.
Hvis du er uenig i at vi er personer som eier oss selv, vurder følgende spørsmål:
• Hvem eier deg, hvis du ikke eier deg selv?
• Hvem eier din kropp, hvis du ikke er selveier?
• Hvem eier ditt arbeid – din arbeidstid og arbeidskraft – hvis du ikke eier disse ressursene selv? Er det andre personer – i så fall hvem? Er det staten eller demokratiske flertall? Hvis et demokratisk flertall bestemmer at Jonas Gahr Støre (AP) eller Mimir Kristjansson (R) skal styre den norske velferdsstaten, innebærer det at Støre eller Kristjansson eier ditt arbeid, og at de har en moralsk rett til å bestemme over din arbeidstid og arbeidskraft?
• Hvem eier «fruktene av ditt arbeid», hvis du ikke eier disse selv? Er det andre personer (i så fall hvem?), staten eller demokratiske flertall?
Demokratiske velferdsstater tvinger oss til å betale skatt for å finansiere utallige velferdsordninger og kollektive prosjekter, som vi ikke støtter eller er motstandere av.
I Norge blir de fleste av oss vanlige lønnstagere tvunget til å betale minst halvparten av våre arbeidsinntekter i ulike typer skatter og avgifter, som inntektsskatt, merverdiavgift, og så videre. Husk: Arbeidsgiveravgift er også en skatt på din lønn selv om det er arbeidsgivere som betaler denne skatten. Mange skattlegges totalt et sted mellom 60 og 70 prosent av sin inntekt.
Det betyr at det i Norge er vanlig å arbeide mer enn halve året gratis for velferdsstaten og de politikere og politiske partier som har kontrollen over statens tvangsapparat.
Les også: Høyre og New York-sosialist i skjønn forening om klima og inkludering
Middelalderens føydalsystem
I sin bok om skattens historie, «Daylight Robbery. How Tax Shaped Our Past and Will Change Our Future» (2020), skriver forfatter Dominic Frisby at i middelalderens føydalsystem var livegne bønder («ufrie bønder») bundet til å bruke halvparten av sin arbeidstid til å jobbe for en godseier eller godsherre. (Termen «livegenskap» stammer fra det tyske ordet «leibeigen», som betyr «det å tilhøre noen med sin kropp»).
Det er bred enighet om at middelalderens føydalsystem var dypt urettferdig. Marxister antar gjerne at dette er et urettferdig system fordi godseiere «utbytter» de livegne – det vil si at de livegne utnyttes på en hensynsløs måte. Marxisters idé er at godseierne stjeler de livegne bøndenes arbeidstid og arbeidskraft.
En sammenligning mellom middelalderens føydalsystem og den norske velferdsstaten kan bidra til å sette grunnleggende spørsmål om rettferdighet i perspektiv. Mitt utgangspunkt er en sentral idé i professor Robert Nozicks libertarianske filosofi: «[T]aking the earnings of n hours labor is like taking n hours from the person; it is like forcing the person to work n hours for another’s purpose».
I dagens Norge må en vanlig lønnstager, som meg selv, arbeide godt over seks måneder av året for staten – slik at norske sosialistiske og sosialdemokratiske politikere kan bestemme hvordan fruktene av mitt arbeid skal disponeres for å finansiere ulike typer velferdsordninger og kollektive prosjekter. Over halve året arbeider jeg for andre mot min vilje.
Det vil si at jeg i denne avdelingen av livet kommer dårligere ut enn en livegen – en ufri bonde – i middelalderens føydalsystem. Den norske velferdsstaten stjeler minst like mye av min arbeidstid og arbeidskraft som middelalderens godsherrer stjal fra sine livegne bønder.
Hvordan man kan mene at et politisk system av denne typen er rettferdig, er for meg helt uforståelig.
Les også: Krenkede følelser kan aldri sidestilles med fysiske slag. Da dør det frie ordskiftet