Gjennomgående for Aslaug M. Juliussens arbeider er at de er preget av en viss tvetydighet. Alt har en «brodd», bokstavelig talt, som får en til å stille spørsmål rundt kunstens budskap.
Å strebe etter å finne svar i kunsten kan virke som en håpløs øvelse. Det er kanskje det. Men om man i det hele tatt skal prøve, er det kanskje i broddene, eller i skjæringspunktene, at en bør lete.
Der hvor det vakre møter det stygge, for eksempel, eller der hvor det morbide møter det varme. I skjæringspunktet. Her jobber Aslaug M. Julissen (f. 1953).
Utstillingen «Skjæringspunkter» på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø tar oss med på en reise i Aslaug Magdalena Juliussens kunstneriske utvikling. Vi får innblikk i hennes nære forhold til reindrift gjennom materialbruken i kunstverkene, og blir kjent med hennes egne inspirasjonskilder.
Arbeidene oppleves som vakre på avstand, men bærer preg av mindre innbydende detaljer som skaper en viss ambivalens rundt opplevelsen av dem. Det er rett og slett litt vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til de ulike verkene: Innbydende, men også så avskrekkende. Men så er det nettopp i dette skjæringspunktet at det oppstår noe interessant. Verkene viser en kompleksitet som er overførbart til … selve livet.
Med respekt for materialet
I et eget lite rom med dempet belysning henger det et imponerende tekstilverk, ikke ulikt et stort sjal. Fargespillet og frynsene drar tankene hen mot en folkedrakt, ikke ufarget av både våre assosiasjoner til området og kunstneren som står bak verket. Det henger staselig og opphøyet i en spot.
Derfor blir man noe overrasket når man leser veggteksten i rommet. Der står det noe så sjeldent som «Please touch». En slik oppfordring oppleves vanligvis innbydende, men ikke i dette tilfellet. Sjalet er riktignok laget i silke, men ved nærmere inspeksjon ser man, i alle fall kjenner man, at det er dekt med ståltråder. Det er med andre ord ingenting innbydende med å la hendene stryke over stoffet.
Denne tvetydige beskjeden er vanskelig å forstå. Det kan tolkes som en frekk påminnelse om museets klassiske normer. Ikke ta på kunsten. Men det føles heller som en slags understrekning av at man skal ha respekt for materialet og det fysiske arbeidet som ligger bak.
Dette sett i lys av at hele Juliussen sitt kunstnerskap preges av en nær og personlig tilknytning til det materialet hun arbeider med, og igjen av tvetydigheten i skjæringspunktet mellom innbydelse og skremsel.
Morbid opphøyelse
Når vi så beveger oss videre inn i utstillingen, er det med en viss ærefrykt og respekt.
Ikke bare fordi at «Skjæringspunkter» er den største og mest omfattende presentasjonen av Juliussens kunstnerskap til nå. Den er kanskje ikke stor nok til å kalles en retrospektiv utstilling, men ved å vise arbeider fra tidlig 90-tall fram til i dag, samt utvalgte verk av kunstnere hun har hatt nær tilknytning til, får man et godt innblikk i hennes virke.
Tekstil ligger til grunn, og går igjen i nesten alle arbeidene. Men det som også slår oss er bruken av rein: Pels så vel som gevir. Til tider oppleves utstillingen nærmest morbid. Ikke bare døden, men hvordan dyrene som en gang levde nå er plassert inni et museum som kunst.
Kunstneren bodde et lengre opphold i Oslo, men flyttet tilbake til familien sin i Karasjok i voksen alder. Det har preget kunstnerskapet tydelig: Hun har brukt reinsdyr som materiale i kunsten siden. Noen ganger kommer det tydeligere fram, andre ganger mer subtilt.
Serien «Hornverk» består av en rekke kuleformede objekter dekt av «tentakler». De minner om mikroskopiske atomer eller maneter fra havet. Men det er atter en gang resirkulert rein. Tentakler av gevir, og kuler av farget pels.
Det åpenbart ubehagelige – døde kroppsdeler – kamufleres i en nærmest humoristisk fremtoning. Samtidig ligger det tilslørt informasjon i «Hornverkene» som forteller en annen historie. Gevirene er plassert i en rekkefølge som viser hierarkiet i en reinflokk, og dermed også deres unike egenskaper. Vi blir fortalt at de største gevirene mest sannsynlig tilhørte gravide hunnrein, som utvikler store gevir for å kunne beskytte fosteret sitt.
Dermed står vi nok en gang igjen med en tvetydig følelse. Verkene fremstår morbide, samtidig som de fremmer reinsdyrets individualitet, og på så måte viser dem respekt.
Skjæringspunkter i dobbel betydning
I alle rommene finner vi verk av flere kunstnere enn bare Juliussen. Nordnorsk Kunstmuseum bruker utstillingstittelen med dobbel betydning.
Dette er kunstnere som Juliussen enten har hatt et nært forhold til, eller har latt seg inspirere av. Veteranen Iver Jåks er representert med verket «Dråpene» fra 1981, en beskjeden treskulptur som nesten fungerer som et alibi for inspirasjon. Det er som om de monumentale arbeidene til Juliussen springer ut av den lille treskulpturen, som reflekteres både i fargebruk og komposisjon.
På samme måte som man kan bruke uttrykket skjæringspunkter til å beskrive de motstridene elementene i Juliussens egne arbeider, kan man også bruke det om de andre kunstnerne. De bryter opp utstillingen, og gjør den enda mer personlig enn om den bare besto av hennes egne arbeider. I en utstilling som kan oppleves litt hard og betingelsesløs, har arbeidene av de andre kunstnerne en oppmykende effekt – som en slags menneskeliggjøring av kunstneren selv.
Den nesten retrospektive («karriereoppsummerende») utstillingen presenteres ikke kronologisk. Den kuratoriske beslutningen har vært å skape god dynamikk i de ulike rommene, noe de får til på denne måten.
Selv om man enser en viss utvikling i kunstnerskapet, er det mye som går igjen fra 90-tallet fram til i dag. Tekstil, gevir, pels og ikke minst: Broddene. Enten det er i form av nærmest usynlige ståltråder på et ellers sart og vakkert kunstverk, hestehår gjemt i tekstilarbeidene, eller den tvetydige bruken av reinsdyret.
Dette underliggende, men gjennomgående uttrykket oppleves som en utfordrende oppfordring til oss som betraktere: Hvorfor føler vi på dette ubehaget?
Vi har kanskje blitt myke. Skjøre. I alle fall her, hvor spisse brodder, lukt av kjøtt og blod og morbide detaljer møter oss i andre enden.
Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) betalte undertegnedes tur og opphold til Tromsø med invitasjon til å se utstillingen, men uten redaksjonelle føringer eller innvirkning.
