Det har vært vanskelig å åpne Facebook denne uken uten å møte saken.
Et personlig innlegg fra forfatter og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali ble kommentert og videredelt av en rekke kjente profiler. Under delingene kom støtteerklæringer, brutale personangrep og en omfattende diskusjon om rasisme, hets og psykisk helse. Ett omstridt nettsted opprettet en innsamling for å tilby henne en «frivillig flybillett» til Somalia. Spleis stengte den etter én time og 14 minutter.
Fritt ord-direktør Knut Olav Åmås delte Alis innlegg. Deretter fjernet han for første gang siden han kom på Facebook i 2009 et offentlig innlegg, fordi mengden personrettede og brutale kommentarer ble for stor. Psykolog Hedvig Montgomery mente videredeling av sårbare innlegg ofte heller bensin på bålet. Generalsekretæren i Norsk redaktørforening påpekte at redaksjoner må veie hensynet til mennesker i en vanskelig situasjon mot deres rett til å delta i offentligheten.
Det var med andre ord ingen mangel på hendelser, motsetninger eller prinsipielle spørsmål.
Likevel var saken nesten ikke å finne i de redaktørstyrte mediene.
Les også: Hetsen ble for brutal. Da brøt Fritt ord-direktøren sitt eget ideal
Saken blir ikke mindre offentlig av at mediene tier
Det finnes gode grunner til varsomhet.
Ali har selv formidlet at hun er i en vanskelig helsesituasjon. Hun har også gitt uttrykk for at hun ikke ønsker henvendelser. Ingen journalist har krav på et intervju, og et menneske i krise skal ikke presses til å svare. Et offentlig innlegg er heller ikke et generelt samtykke til at enhver opplysning kan gjengis ukritisk.
Men derfra er det et langt sprang til at hendelsene ikke skal omtales.
Siden Ali delte den første teksten, har hun publisert flere åpne innlegg på Facebook. Der beskriver hun erfaringer med rasisme, sexisme og trakassering, svarer på reaksjoner og henvender seg direkte til offentligheten. Innleggene er lest, delt og kommentert av tusenvis, mens støttespillere, kritikere, redaktører, forfattere og organisasjonsfolk har ført samtalen videre.
Saken var med andre ord offentlig lenge før den nådde noen redaksjon.
At noen befinner seg i en sårbar situasjon, gjør den journalistiske oppgaven vanskeligere. Det gjør ikke personens offentlige ytringer ugyldige. Tvert imot kan det bli en form for umyndiggjøring dersom en offentlig samfunnsdebattant får ytre seg, mens det hun sier, verken undersøkes, settes i sammenheng eller tas på alvor av journalistikken.
Når redaksjonene trekker seg unna, forsvinner ikke samtalen. Den blir overlatt til Facebook, der påstander, støtteerklæringer, skjermbilder, angrep og spekulasjoner står side om side uten kildekritikk, kontekst eller presseetiske avveininger.
Mediene slipper risikoen. Publikum mister forklaringen.
Les også: «Kulturkrigen kan avblåses om vi alle blir litt mer presise»
Kritikken kom før journalistikken
Subjekts journalist orienterte Ali om at redaksjonen arbeidet med en sak. Henvendelsen ble deretter delt offentlig av noen andre.
Før artikkelen var publisert, ble redaksjonen anklaget for å ville tjene penger på en syk kvinne, utnytte et menneske i krise og bryte Vær varsom-plakaten. Flere slo fast at saken i seg selv var et overtramp. Andre rettet angrep mot journalisten, avisen og fagpersonene som uttalte seg.
Ingen av dem hadde lest artikkelen.
Det er selvsagt legitimt å kritisere journalistiske metoder. Også en henvendelse kan være relevant å diskutere. Men her ble en hel artikkel, dens vinkling og dens presseetiske avveininger konstruert ut fra en skjermdump før teksten eksisterte i offentligheten.
Den ferdige artikkelen gjenga Alis egen beskrivelse av hvordan hets og rasisme hadde påvirket helsen og hverdagen hennes, uten å rette anklager mot henne.
Hovedvekten lå på det som skjedde rundt innlegget: hvorfor Åmås slettet sin egen deling, hva som skjedde med Spleis-innsamlingen, hva videredeling kan gjøre med et menneske i en sårbar situasjon, og hvilke hensyn redaksjoner må ta.
Journalistikk bør kritiseres og diskuteres. Men kritikken bommer når den retter seg mot artikler man ikke har lest og motiver man selv har konstruert.
Les også: «Hvor mye bør en kulturminister tåle?»
Når presseetikk blir et synonym for stillhet
Det er lett å forstå hvorfor redaksjoner vegret seg.
Dette var en sak med høy risiko og få enkle løsninger. Omtalen måtte ta hensyn til en person som selv beskrev en alvorlig belastning. Opplysningene kom i stor grad fra sosiale medier. Mange av reaksjonene var følelsesladde. En upresis overskrift eller en unødvendig detalj kunne påføre ytterligere skade.
Risikoen taler for grundige vurderinger, ikke nødvendigvis for taushet.
Presseetikken handler om å vise omtanke, kontrollere opplysninger, begrense unødig belastning og være varsom med identifisering og private forhold. Den krever ikke at en offentlig hendelse opphører å eksistere fordi den er vanskelig å omtale.
Noen ganger er den mest presseetiske beslutningen å la være å publisere. Andre ganger er oppgaven å finne den forsvarlige formen.
Det er nettopp i slike saker redaktørstyrte medier skal ha et fortrinn fremfor plattformene: De kan skille mellom hva som er offentlig og hva som er nødvendig å gjengi. De kan undersøke påstander, hente inn faglige vurderinger, velge bort sensitive detaljer og gjøre hendelsene forståelige uten å gjøre et menneskes lidelse til underholdning.
Når redaksjonene lar være, har de ikke nødvendigvis beskyttet offentligheten eller den sårbare enkeltpersonen. De har bare latt Facebook organisere den.
Les også: «Endelig en god SV-sak!»
De store mediene har råd til å la være
Alle redaksjoner må prioritere. Nyhetsbildet er stort, arbeidsdagen er kort, og én sak fortrenger alltid en annen.
Men prioriteringene foregår ikke på like vilkår.
De store konsernavisene har flere journalistiske og økonomiske bein å stå på. De kan la en arbeidskrevende, ubehagelig eller presseetisk risikabel sak ligge og likevel fylle nettsiden med nytt innhold. Politikk, sport, økonomi, kjendiser, forbrukerstoff og løpende nyheter sørger for at maskinen går videre.
Den enkelte unnlatelsen har sjelden noen synlig kostnad.
Dermed oppstår et paradoks: De største redaksjonene, som har flest journalister og størst kapasitet til å løse vanskelige saker forsvarlig, har også best råd til å la være.
Det samme mønsteret var synlig i dekningen av EUs chatkontroll. Mens svenske og danske medier fulgte forslaget om omfattende skanning av privat kommunikasjon, var det knapt omtalt hos NRK og VG. VG viste til harde prioriteringer i et intenst nyhetsbilde. NRK sa at saken nok ville bli bredere omtalt når det ble aktuelt å ta stilling til norsk innføring, selv om en første versjon allerede var innlemmet i norsk rett.
Medienestor Hilde Sandvik beskrev det som en unnlatelsessynd og advarte mot at større prinsipielle saker velges bort fordi de passer dårlig inn i nyhetslogikken.
Chatkontroll og denne ukens sak er svært forskjellige. Men mekanismen kan være den samme: Saken er vanskelig å forklare, feil kan bli kostbare, den passer dårlig inn i en enkel nyhetsmal, og redaksjonen har nok annet stoff til å fylle flatene med.
Hver enkelt prioritering kan være forståelig, men summen blir en medieoffentlighet med store hull.
Les også: Etterlyser norske medier. Frykter at store overvåkingsomveltninger går under radaren
Publikum gjennomskuer mediene
Mediebransjen viser gjerne til at tilliten til redaktørstyrte medier fortsatt er høy. Det er et ufullstendig bilde.
Medieundersøkelsen 2025 viser at 62 prosent av dem over 25 år har ganske eller svært høy tillit til informasjonen de får om politikk fra redaktørstyrte medier. Blant unge mellom 16 og 24 år er andelen bare 37 prosent. Hver femte unge har ingen eller lav tillit. Blant unge menn gjelder det 28 prosent.
Det finnes neppe én forklaring på dette. Men det hjelper neppe at mediene lar være å skrive om flere av sakene som opptar oss mest.
Publikum vurderer ikke redaksjonenes turnusplaner, juridiske og presseetiske bekymringer eller interne prioriteringer. De ser at en sak diskuteres overalt rundt dem, mens den mangler hos mediene som hevder å være samfunnets viktigste arena for opplyst offentlig samtale.
Sosiale medier er allerede unges viktigste nyhetskilde. Når journalistikken er fraværende fra samtalene som engasjerer, overlater mediene ikke bare trafikken til plattformene, men også fortolkningen, konteksten og definisjonsmakten.
Publikum må ikke alltid like det journalistikken finner. Men de må kunne forvente at den møter opp.
