En utstilling full av glimrende kunstverk. Men museet er mest opptatt av politikk

Når samtidskunst formidles i dag, kan det synes som om kunstinstitusjonene er blitt mer opptatt av kultur, kjønn, geografi, alder og politikk enn av kunsten selv.

Utstillinger presenteres gjennom kunstnerens bakgrunn, holdninger, motiv og samfunnsengasjement, mens det estetiske språket og selve kunstverket kommer i andre rekke.

Det er en urett mot kunsten, og mot betrakteren.

For hva skjer når kunst først og fremst skal forstås gjennom en politisk eller aktivistisk kontekst? Hva blir igjen av kunstens egenart, av det estetiske faget og av retten til å erfare kunst på egne premisser?

Annonse

For eksempel på Nordnorsk kunstmuseums pågående utstilling: Hvor blir den estetiske erfaringsrammen av i omtalen av Jannik Abels utstilling «Folkeskikk, fem folkebevegelser, en kamp»?

Nordnorsk kunstmuseum innleder formidlingen med at Abel «har vært vitne med kameraet sitt på over hundre aksjoner og demonstrasjoner i Norge og Sápmi».

Dermed etableres en bestemt politisk og aktivistisk leseramme allerede før betrakteren møter fotografiene. Vi burde fått begynne med kunstverkene, selve fotografiene i den rullerende fremstillingen.

Jannik Abel (f. 1973) er norsk kunstner, bosatt i Oslo, med utdannelse blant annet fra Academy of Art College og San Francisco Art Institute i USA. Selv er jeg mindre interessert i hva fotografiene handler om, og mer interessert i hva de faktisk gjør som kunst.

Les også: Banksy-opprydding har kostet nesten 2 millioner kroner

Fotografiet som estetisk objekt

Abels digitale videofremstilling viser fotografiene i rask bevegelse på et lerret i Høysalen, lyssatt som et mørkt rom. Jeg blir interessert i hvordan hun gjennom det fotografiske blikket organiserer virkeligheten.

Kunst er tross alt en visuell kommunikasjonsform. Verket møter betrakterens blikk, og i dette møtet oppstår kommunikasjonen. Det er dette fotografiet kan, uten at vi først må vite hvem som fotograferes, hvor situasjonen finner sted eller hvilken politisk sak som står bak. Fotografiets formspråk kan nå en langt bredere erfaringsramme enn den konteksten institusjonen på forhånd tilbyr oss.

Dokumentasjon kan man finne i arkiver, biblioteker, skoler og foredrag. På et kunstmuseum må vi også få lov til å møte kunsten som kunst.

Abel er en sterk kunstner, ikke først og fremst på grunn av det hun fronter, men på grunn av sitt estetiske blikk. I fotografiene er det nettopp dette blikket som trer frem som kunstnerisk objekt.

Fotografiene kan leses uavhengig av det konkrete som foregår foran kameraet. De åpner for spørsmål om utsnitt, avstand, lys, bevegelse, rytme og forholdet mellom det tilfeldige og det komponerte. Det er her Abel er særlig god.

Et fotografi av en hånd som holder en nøkkel mot himmelen, kan romme en rekke tolkninger. Handlingen kan forstås universelt, uavhengig av hvor vi kommer fra eller hvem vi er. Det interessante ligger i møtet mellom fotografens valg og det uforutsigbare i virkeligheten.

Mennesker, arkitektur, flater, skygger, former og bevegelser får betydning utover det konkrete motivet. Det dokumentariske utgangspunktet blir underordnet fotografiets egen visuelle logikk.

Les også: Norsk kokainbruk tar livet av regnskogen

Et selvstendig estetisk rom

Hos Abel blir fotografiene komposisjoner av tid og rom. Fotografiet fryser et øyeblikk, men det oppleves ikke statisk. Kropper, linjer, mellomrom og lys skaper spenninger som fortsetter å virke i betrakterens blikk.

Fotografiet blir dermed mer enn en avbildning av noe som har skjedd. Det blir et selvstendig estetisk rom. Det avgjørende er fortsatt hvordan virkeligheten transformeres gjennom kameraet.

Jeg ser også en tydelig kontinuitet i Abels kunstnerskap. Da jeg som gallerist hentet Abel inn til en utstilling for ca. 20 år siden, var hun opptatt av det urbane miljøet. Byens former, strukturer og tilfeldigheter ble til fotografiske og maleriske komposisjoner. Arkitektur, mennesker og overflater kunne fremstå som et abstraherende landskap.

Det Abel gjør i dag, er en videreføring av dette blikket. Virkeligheten transformeres gjennom kameraet. Et motiv går fra å være noe man ser, til å bli noe man betrakter. Det er i denne overgangen fotografiets kunstneriske potensial oppstår.

Les også: Nei, Øya-programmet er ikke dårlig. Det er derimot musikksmaken din

Kunsten må få være fri

Fotografiene er satt sammen i en digital fremstilling som beveger seg raskt i et mørkt rom. Monteringen står i en interessant kommunikativ relasjon til fotografienes form og detaljfokusering. På dette punktet fungerer kurateringen godt.

Men fotografiene trenger ikke forstås gjennom sin politiske foranledning. Det jeg kan betrakte, er noe langt mer grunnleggende, nemlig det å være menneske. Sorg, motgang, håpløshet, tro, kjærlighet, svik, støtte og håp. Erfaringer som overskrider kjønn, alder, geografi, kultur og politisk ståsted.

Jeg valgte å ikke la meg styre av den litterære teksten om utstillingen. Jeg ville være fri i møte med kunsten og la det estetiske produktet lede meg. Det var fint. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å se hvert fotografi så lenge jeg selv ønsket. Da kunne jeg i større grad blitt en aktiv del av kunstverket.

Det er nettopp denne åpenheten som gjør Abels fotografier sterke. De handler ikke bare om det konkrete øyeblikket de er hentet fra, men om hvordan vi mennesker ser, organiserer og gir visuell betydning til verden.

Fotografiene beveger seg mellom det umiddelbare og det analytiske. De kan sees raskt, men vokser når de får tid. Utstillingen fortjener derfor flere besøk.

Og kanskje er det nettopp her kunstinstitusjonene bør begynne, og ikke med hva fotografiene skal bety, men med hva de faktisk kan vise oss, som en inkluderende prosess i betraktning.

I spennet mellom tilfeldighet og komposisjon, bevegelse og stillhet, nærhet og avstand, oppstår fotografiet som et eget estetisk felt. Det er spennende nok.

Les også: Oslo Fashion Week gjenoppstår. Gjensynet er til å grine av