– Jeg har prøvd å gjøre så mye forskjellig. Men jeg landa på kunsten. Det var det jeg sugde minst på.
Cassius Fadlabi forteller om statsvitenskapstudier og en periode han hadde vurdert å bli skipskaptein. Men der han står, overfor oss på Kunsthall Oslo i Bjørvika, med en omfattende utstilling bak seg, er det en av Norges mer kjente samtidskunstnere han representerer.
For Fadlabi har kunsten vært trygg grunn. Det eneste stedet, eller den eneste plattformen, hvor han virkelig følte mestring.
– Det ville vært grusomt om jeg ikke kunne skape kunst. Det er så mange ting jeg må fortelle, sier han.
Vi prøver oss.
– Som hva da?
– Alt, bare.
Maler mye, sier lite
Fadlabis framtoning i det virkelige liv er overraskende. Ikke fordi den er framtredende, men kanskje heller tilbakeholden. Sett opp mot forventningene vi hadde, i det vi skulle møte mannen med de så mange medieomtalene, fremstår kunstneren som en kontrollert type.
Mange fikk med seg det kontroversielle og like fullt omfattende installasjonsprosjektet «Kongolandsbyen» i 2014. Det vekket en av vår tids største rasismedebatter i Norge, da han med kunstnerkollegaen Lars Cuzner skulle gjenskape en park for voksne, i Vigelandsparken, hvor afrikanske menn og kvinner skulle stå utstilt for rett og slett å se annerledes ut.
I tillegg står Fadlabi bak det massive veggmaleriet «The Sky’s the limit» på Tøyen, som viser en astronaut fra Somalia, og under minnemarkeringen i Oslo 22. juli i 2012, leste han et dikt før Karpe Diem fremførte «Påfugl».
Cassius Fadlabi har gjort seg synlig i både inne- og uterom, og skapt store debatter i media. Når han nå presenterer utstillingen «About the artist», skaper Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslo en forventning om å virkelig gi innblikk i «hvem Fadlabi er». Og det får vi, gjennom utstillingen, men ikke like mye gjennom ham. Fadlabi er vennlig, men, som mange kunstnere, en som trolig foretrekker at vi skal tenke selv om bildene.
Trodde aldri han skulle bli kunstner
I sin nye utstilling, «About the Artist», som initieres av Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslo, er han først ut i rekken av levende samtidskunstnere. Fargerik og optimistisk såkalt afrofuturisme sprudler i bakgrunnen. Alt i en samtidig og popkunstnerisk framtoning.
– Jeg har alltid malt. Det er det mediumet jeg kan og kjenner best, sier Fadlabi.
43-åringen vokste opp i Khartoum i Sudan, og kom til Norge i 2003 som politisk flyktning. Hjembyen er også blitt navnet på en bar og et visningsrom i Bernt Ankers gate i Oslo sentrum, som han selv har startet opp med venner.
– Visste du allerede som barn at du ville bli kunstner?
– Nei, Sudan er et fattig land. Der trenger vi ingeniører, folk til å lege malaria og til å bygge broer. Kunst, og spesielt det å være kunstner, blir ikke tatt særlig seriøst. Derfor trodde jeg aldri jeg kom til å bli kunstner. Det er heller ikke mulig å leve av kunst i Sudan, sier han.
Dette til tross, studerte Fadlabi kunst i to år i Sudan på slutten av 90-tallet.
– På universitet i Sudan handlet det om ren teknikk. Foreleserne hadde en veldig klassisk og streng måte å håndtere maleriet på.
Etter at Fadlabi kom til Norge har han tatt en master ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han i motsetning til i Sudan, lærte å jobbe mer konseptuelt.
– Har kunsten din da endret seg, siden du kom til Norge?
– Så klart. Kunsten man skaper påvirkes alltid av omgivelsene. Her i Norge måtte jeg stille andre spørsmål enn i Sudan. Spørsmål om min posisjon i dette samfunnet.
– Og hvilken er det?
– I Sudan kan jeg gå på gata, og alle ser ut som meg. Jeg forsvinner i folkemengden. Her skiller jeg meg alltid ut, og det kommer med konsekvenser. Det betyr ingenting, hvor vellykket eller kjent jeg blir. Når jeg går hjem om kvelden, skjer det stadig at en jente som går foran meg blir redd og begynner å gå fortere, sier han.
Om universelle følelser
– Hvorfor har du valgt å kalle utstillingen «About the artist»?
– Det er fordi jeg ikke kunne velge én spesifikk ting jeg ville formidle. Derfor tenkte jeg bare å snakke om hvordan jeg har det akkurat nå.
Selv om utstillingen på mange måter er selvbiografisk, mener Fadlabi at de følelsene og spørsmålene som oppstår i kunsten hans er allmenne:
– Alt kokes ned til at jeg ikke kan finne opp en helt ny følelse, emosjon eller en erfaring.
Han tenker seg om.
– Kunsten er på en måte et fellesrom mellom deg selv og resten av verden. Ingenting er for komplisert eller for privat. Menneskelige erfaringer er veldig like. Likere enn vi tror, fortsetter han.
Dystre undertoner
Etter å ha uttrykt et ønske om å få en liten omvisning i utstillingen, får vi beskjed om at det er best at vi ser den på egenhånd.
– Du klarer sikkert å se noe jeg selv ikke ser.
Han ber oss også lese en selvbiografisk tekst som følger med utstillingen.
– Jeg beskriver ting mye bedre der enn jeg kommer til å klare å formidle her, sier han.
Den lille boken, som har fått navnet «The Air at Night», består av mange korte tekster som beskriver alt fra minner fra barndommen i Sudan, til depresjonen som fulgte etter farens død.
«Jeg er alltid deprimert nå, men jeg er flink til å skjule det. Jeg er så flink at noen personer forteller meg at jeg inspirerer dem og fyller dem med håp når de ser meg. Men sannheten er at på innsiden føler jeg at alt jeg en gang prøvde å føle eller omfavne, nå er forgiftet», skriver han.
Fadlabi har allerede forlatt lokalet, og vi står foran et av de mer fargerike arbeidene hans. «Phil Wang», står det skrevet med store bokstaver, ved siden av et fjes som virker å forestille nettopp Phil Wang, en britisk-malaysisk komiker.
I den lille utstillingsutgivelsen skriver kunstneren videre om hvordan han oppdaget Phil Wang på YouTube i en personlig tung periode, og at hans standup-show ble en slags virkelighetsflukt:
«Jeg lurer på hva han ville følt om hans store portrett i utstillingen min. Fordi det er egentlig ikke et portrett av Phil, men en illustrasjon av min egen depresjon».
Det er tilsynelatende få tegn på tunge tanker og depresjon i Fadlabis arbeider i Kunsthall Oslo. Men leser man boka, kommer de latente budskapene frem, som er vanskelige å oppdage ved første øyekast. Fadlabi vil helst ikke si så mye som person, men i malerisk og skriftlig format forteller han kanskje best.