Å være norsk kan ikke lenger handle om utseende, arbeidsmoral eller å reise på hytta. Selv ikke alle etniske nordmenn eier en Marius-genser, skriver kommentarforfatteren.
«Oppnår dere fordeler i dagliglivet ved å spille ekstra norske?», spør sidekicken meg i en radiosending om hverdagsrasisme. Jeg har blitt invitert til å delta i som studiogjest og sitter i studio som «minoritetsrepresentanten» sammen med norsk-somaliske Gulled Jibrill.
Jeg sier jeg ikke forstår spørsmålet til sidekicken. «Hva mener du?» Radioverten skyter inn: «Er det et mål å bli norsk nok? Er det et ideal å være norsk?»
Jeg ønsker ikke å kritisere radioverten eller sidekicken. Deres spørsmål startet bare en tankeprosess. De fikk meg til å stille meg selv spørsmål som jeg ikke hadde tenkt på før. Slike spørsmål er viktige for at vi skal oppnå forståelse av oss selv og hverandre: Hvordan skal jeg være mer av noe jeg allerede er nok av?
Jeg svarer programlederen: «Hvis jeg skal bli mer norsk, så må jeg operere meg. Og det kommer jeg aldri til å gjøre.»
HVA ER Å VÆRE NORSK?
Det er to måter å svare på dette spørsmålet på. Enten så er det mange måter å være norsk på eller så er det bare én måte.
Enten så snakker du norsk eller har norsk statsborgerskap, eller så kreves det at du er kulturelt, sosialt, språklig og økonomisk integrert i det norske samfunnet. Det kommer helt an på øyet som ser.
På en side kan vi ikke innskrenke en nasjonal tilhørighet til noe så enkelt som språklig kompetanse. Fordi vi mennesker er jo så mye mer enn bare verbale lyder. På den andre siden kan man argumentere for at kommunikasjon er nøkkelen. Behersker man et felles språk, så er veien til integrering ikke langt unna.
For meg er ikke språket ikke lenger en barriere. Jeg snakker og tenker både «norskt» og på norsk. Sjelen min er på mange måter farget rødt, hvitt og blått. Mine normer, tanker og forståelse er påvirket av min norske oppvekst.
Spørsmålet som ble stilt var: Hvordan kan jeg bli enda norskere?
ALDRI NORSK NOK
Jeg er en kinesisk-født norsk statsborger, oppvokst på landet og har en typisk norsk skoleutdanning.
Som barn dro jeg på gåturer i Finnskogen, spiste halvgrilla pølser og overnattet i kalde soveposer. Jeg sto opp ni hver morgen for å se på «Pysj pop baluba», og sang med rødnissene på månetoppen.
På mange måter hadde jeg en veldig norsk barndom, men likevel skiller jeg meg ut.
Jeg ser rett og slett ikke norsk ut. Mitt hår er ikke blondt, mitt hår er svart. Mine øyne er ikke blå, grønne eller bare brune. De er mørkebrune. Min hudfarge er ikke blek, men definert som gylden (og noen vil til og med hevde at den er gul).
Da jeg var ynge var jeg i blant redd for at mitt kinesiske utseende vil definere meg mer enn hvordan jeg er på innsiden.
ROMANTISERINGEN AV DET NORSKE
Vi har sett reklameplakatene, filmene og bildene. Den norske nordmannen med blondt hår som står på toppen av et norsk fjell på det norske Vestlandet. Med hvite rette tenner, en atletisk kropp iført en hjemmestrikket Marius-genser, kvikklunsj i venstre hånda og en stav i den høyre.
Den romantiske fremstillingen av det erkenorske. Den er viktig, er den ikke?
Gulled, den norsk-somaliske minoritetsrepresentanten som er i radiosendingen med meg, sier at vi må redefinere hva det å være norsk faktisk betyr. Det er på tide at vi tenker annerledes om det å være norsk. Det å være norsk nok. Selv ikke alle etniske nordmenn eier en Marius-genser.
Mange nordmenn krever at nye landsmenn skal forstå romantiseringen av nordmannen og den norske kulturen. Gulled trakk frem at det er mange krav som selv ikke alle etniske nordmenn oppnår. Jeg nikker.
JEG ER NORSK NOK
For meg er det viktig å gå i tog på 17. mai og synge julesanger fordi det er en del min hverdag som har blitt en naturlig del av mitt liv i Norge. Likevel tror jeg ikke at det er disse tingene som definerer å være norsk, men ganske enkelt en del av kulturen i Norge.
Jeg er ikke mindre norsk fordi jeg ikke har norsk utseende. Og det er simpelt ikke så enkelt å svare på hvordan man kan bli mer norsk når det er like vanskelig å svare på hva som er norsk.
Vi er alle forskjellige, både nordmenn født innenfor og utenfor Norges grenser. Å være norsk kan ikke lenger handle om utseende, arbeidsmoral eller å reise på hytta. Det må handle om hva vi føler oss på innsiden.
