Onsdag kveld ble det kjent at Nasjonalmuseet inngår samarbeid med milliardarvingene Kathrine og Cecilie Fredriksen, døtrene til skipsreder John Fredriksen. Samarbeidet skal ifølge Nasjonalmuseet ha vært planlagt over lengre tid og ha en varighet på ti år fra 2020.
– Fredriksen-samarbeidet skal gi oss tilgang til en samling av nyere kunst i verdensklasse, en serie uforglemmelige utstillinger og satsing på forskning. Vi er utrolig glade for det store engasjementet familien viser. Gjennom et langsiktig samarbeid skal vi i fellesskap skape noe som er unikt for museet og som kan medvirke til internasjonal oppmerksomhet, sier Hindsbo i pressemeldingen.
– Skyter seg selv i foten
Oppmerksomhet får de, men kanskje først og fremst nasjonalt. Styrelederen for Norske Billedkunstnere, Ruben Steinum, er ikke like begeistret.
– Det er problematisk dersom det offentlige stiller med enorme investeringer i et bygg og drift av museer, mens innhold og samling defineres og eies av private samlere, sier den nyvalgte NBK-styrelederen til Subjekt.
Steinum mener Nasjonalmuseet må vise evne til selv å være en ambisiøs samler med definisjonsmakt, uten hjelp fra de superrike.
– Det er vår felles eide nasjonale kunstsamling, en offentlig institusjon som finansieres med offentlige midler, forsetter han.
Han trekker fram rapporten «Å samla kunst», og peker på forskning om at museer med trange budsjetter og som tar imot gaver, «paradoksalt nok», kan bli en dyr affære:
– Selv om donasjoner og samarbeid kan springe ut fra ekte sjenerøsitet, må en være bevisst motytelser som kommer med å vise frem kunsten. Når Nasjonalmuseet nå disponerer ressurser mot forvaltningen og utvikling av en privat samling, tydeliggjør samarbeidet først og fremst hvor minimalt Nasjonalmuseet og de offentlige museene samler selv.
Steinum mener fokuset bør ligge på innkjøp av levende norske og Norgesbaserte kunstnere.
– I 2017 kjøpte museet inn 86 verk i kategorien samtidskunst, verk fra 26 kunstnere. Det er tragisk lite, sier han.
Hyllest til mor
Kunsten eies av Fredriksen-familien, men gjøres tilgjengelig for Nasjonalmuseet gjennom et langtidslån. Her skal verkene stilles ut i et eget rom som får navet til Fredriksen-søstrenes mor, Inger Katharina Astrup Fredriksen (1950-2006), fra den kunstsamleriske Astrup-slekten.
– Mor var en lidenskapelig og dyktig kunstsamler. Gjennom samarbeidet med Nasjonalmuseet ønsker vi å ivareta og videreføre hennes lidenskap og generøsitet, slik at enda flere der ute får oppleve og ta del i kunstens verden, sier Kathrine Fredriksen.
I tillegg til samlingen skal Fredriksen-døtrene, i samarbeid med Nasjonalmuseet, utvikle en serie utstillinger under tittelen «The Fredriksen Commission», hvor ideen er å hente inn internasjonale kunstnere til å lage stedsspesifikke utstillinger i den mye omtalte Lyshallen i det nye Nasjonalmuseet. Avtalen innbærer også et forskningsprogram som skal utvikle et doktorgradsprogram i samarbeid med en eller flere utdanningsinstitusjoner. Det hele er finansiert av Fredriksen-familien.
– De økonomiske ressursene er utvilsomt viktige, men det har også vært avgjørende av Fredriksen og museet skal utvikle disse prosjektene sammen. Det gir oss helt nye muligheter, som supplement til museets eksisterende samling og tilbud, sier Nasjonalmuseets samlingsdirektør Stina Högkvist.
– Uheldig utvikling
Avdelingsleder for kultur i Aftenposten, Cecilie Asker, skriver i sin kommentar om temaet at det ikke vil være fullt så problematisk. At man gjerne må reagere på hvorvidt private givere skal få prege offentlige rom og institusjoner, men at det ikke handler om hvem som har pengene, heller den kuratoriske makten.
Ruben Steinum mener dog at det ikke vil være enkelt å skille fra hverandre.
– Frem til nå har Nasjonalmuseet kunnet si at det er de som definerer hva som skal stilles ut. Men museets samlingsdirektør, Stina Högkvist, uttaler samtidig at det har vært avgjørende at Fredriksen og museet skal utvikle disse prosjektene sammen, når det snakkes om planlagte prosjekter i lyshallen i Nasjonalmuseet.
– Men samarbeidet gir tilgang på en samling av kunst i verdensklasse. Burde ikke Nasjonalmuseet benytte seg av denne muligheten?
– Nei. Private aktører er fri fra de hensyn offentlige institusjoner må ta, og bør ikke gis definisjonsmakt over museets utstillinger. Det er heller ikke uproblematisk at private samlere kan utvikle verdien av sin egen private samling gjennom Nasjonalmuseet, sier han.
Styrelederen for Norske Billedkunstnere mener det nå legges enda større forventninger til Nasjonalmuseet:
– Det er et signal vi bør være oppmerksomme på, for en slik forskyvning over til det private er en uheldig utvikling. Nå må Nasjonalmuseet vise at de evner å opparbeide seg en solid samling fundert i faglige begrunnelser, og ikke at de ikke gjør seg avhengige av private samlere, sier han.
