Like sikkert som at Pride arrangeres i juni, er det at vi samtidig blir vitne til en stakkars ordfører eller politiker som får så øra flagrer fordi hun/han ikke vil heise Pride-flagget. Pride-flagg og gapestokk er liksom blitt en tradisjon, med god hjelp fra mediene.
Sist ut er Miljøpartiet De Grønnes stortingsrepresentant Une Aina Bastholm, som måtte «trekke pusten dypt» da Stortingets presidentskap sa nei til å flagge med regnbueflagget på Stortinget under Pride. Men Bastholm er ikke alene om å få det til å se ut som om Stortinget eller andre er mot mangfold og inkludering, fordi Stortinget og andre ikke flagger med Pride-flagget.
Mari Holm Lønseth fra Høyre gikk i Dagbladet for noen dager siden ut og sa at norske kommuner skal være inkluderende og at alle bør heise Pride-flagget. Politikere får tyn for å ikke gå i Pride-toget, nå sist statsråd Kjell Ingolf Ropstad & Co. Alle skal altså med, enten de vil eller ikke.
Kjernen i saken er at Pride er et politisk arrangement og at presidentskapet på Stortinget ikke ønsker å åpne for flagging ved ulike politiske markeringsdager og arrangementer. Det er en prinsipiell holdning som det står respekt av.
Pride er politisk
Det er jo heller ikke slik at Stortinget flagger med det røde flagget første mai, eller med kvinnetegnflagget 8. mars. Faktisk ingen andre politiske arrangementer som blir så feiret og flagget for som Pride. Det har med tiden gitt Pride-bevegelsen enorm makt. Det har blitt big business likefullt, og det feires Pride-parader over hele verden i stor skala fra juni til september. Kan det bli for mye? Har Pride nådd sin peak? Jeg tror det.
For selv om Pride startet som en rettighetskamp for lesbiske og homofile, som jeg og de aller fleste stiller seg bak, så har det utviklet seg til noe helt annet i dag.
Ved siden av å forkaste tokjønnsmodellen, og biologi og anatomi som vesentlig for definisjon av kjønn, fremmer Pride mange kontroversielle politiske saker. Dette er noen av dem:
#Avskaffelse av sexkjøploven og glorifisering av prostituerte som «elsker jobben sin» og opplever det å selge seksuelle tjenester som «empowering».
#Legalisering av surrogati. Dette er i dag er forbudt i Norge og det er kun FRI og Pride som lobber for og fremmer denne saken. Også her vektlegges noen skarve eksempler med kvinner som mer en gjerne stiller som surrogatmor for å hjelpe barnløse.
#BDSM-kurs med «Mini workshop: Tau og impact play».
#Polygamisters behov for storfamilie. Jeg har forsøkt meg på en sammenfatning ut fra det som står om polygamister i Pride-programmet: «Dersom man ønsker å ha flere kjærester, partnere, intimvenner – altså å etablere relasjoner som innebærer å etablere bo, stifte familie – så er det ikke helt så enkelt som man skulle tro». Nei, det er jo ikke det, fordi flerkoneri er ikke er lov i Norge.
#Hormonblokkere til barn som tror de er født i feil kropp fra 12-års alder.
Ikke min kopp te
Dersom muslimske eller kristne organisasjoner hadde fremmet flerkoneri, surrogati, legalisering av kjøp av sex og legalisering av å konvertere jenter til gutter og gutter til jenter gjennom hormonblokkere til 12-åringer og kirurgiske inngrep, tenker jeg vi hadde hørt et annen tone fra både politikere og folk flest.
Men det virker som om alle disse sakene går hjem hos både folkevalgte og folk flest, så lenge man kan pakke dem inn i glitter og regnbuefarger. FRI og Pride mottar store summer med offentlige tilskudd. I Arbeiderpartiets partiprogram er FRI trukket frem som en organisasjon man virkelig skal satse på.
Pride og FRI snakker mye om sårbar ungdom for å vekke folks sympati. Om man ser på hvem som går i Pride-paraden så er det som oftest voksne mannfolk og kvinnfolk, ikke ungdom. Voksne menn/kvinner i lakk og lær og dragqueens har lite med lesbisk og homofil kjærlighet å gjøre. Faktisk har det ingenting med kjærlighet mellom to av samme kjønn å gjøre. Jeg er helt for demonstrasjoner som handler om rettigheter, men voksne menn og kvinner som mener deres seksuelle fetisjer er av allmenn interesse, er ikke min kopp te. Det finnes dessuten masse klubber for sånt.
Ett flagg bør holde
Som Lars Birkelund skrev i innlegget «Et flagg bør holde», publisert i Klassekampen nylig, så står det norske flagget står for frihet fra diskriminering, uavhengig av legning, seksuell identitet eller orientering. Stortinget flagger hver dag med det norske flagget. Så da blir spørsmålet; er ikke det norske flagget inkluderende nok? Rommer det ikke det mangfoldet vi som samfunn har kommet til enighet om?
Ja, vi er mange lesber og homser som ikke går i Pride og som reagerer på hva Pride har utviklet seg til. Men vi støtter selvfølgelig lesbiske og homofile sin rettighetskamp og samtidig Stortingets og ordføreres rett til å ikke flagge med Pride-flagget.
Vi er en nasjon med en tolerant og inkluderende befolkning, og det gjenspeiler seg i lovverket vårt. Ja vi elsker dette landet er en fin strofe de fleste kan samles om. Heia Norge.
