«Yesterday» (2019) har premiere på norske kinoer i dag. Filmens fremtid har lenge vært usikker, ettersom regissøren bak, selveste Danny Boyle, også var kandidat til å regissere neste installasjon i James Bond-serien. «Yesterday» indikerer at han valgte feil.
Vi vil påstå at en Bond-film fra Boyle fort kunne blitt seriens beste, etter «On Her Majesty’s Secret Service» (1969). Danny Boyle er tross alt mannen bak mesterverket «Trainspotting» (1996), den svært undervurderte «Sunshine» (2007) og Oscar-vinnende «Slumdog Millionaire» (2008).
Men så sitter vi her, nynnende til en blek hyllest til The Beatles og bandets popkulturelle arv.
Kjedelig utvalg sanger
«Let’s all get up and dance to a song that was a hit before your mother was born», sang Paul McCartney på den eksperimentelle dobbel-EP-en «Magical Mystery Tour» (1967). Aldri før har den strofen kommet mer til rette, enn når vi ser «Yesterday». Men «Your Mother Should Know» er en av mange sanger vi heller skulle hørt enn ihjelspilte «Let it be» og «Hey Jude».
Det skal ha blitt sikret 20 sanger til filminnspillingen, men kun 17 av dem er tatt i bruk. Å håpe på sanger som «Blue Jay Way», «Good Morning, Good Morning», «Ballad of John and Yoko» eller kanskje til og med The Beatles’ beste låt, «I’m So Tired», viser seg å være et surrealistisk ønske. Sangene som får mest oppmerksomhet er de overspilte McCartney-slagerne som tvilsomt ville hatt samme slagkraft i dag.
Det gjør det også vanskelig å kjøpe historien vi blir fortalt. Jack Malik, som blir portrettert av Himesh Patel, er en strebende musikker som ikke får særlig igjen for det harde harde arbeidet. Idet han er i ferd med å gi opp musikkdrømmen, skjer et mirakel. Over natten slettes The Beatles’ eksistens, og Jack, som ser ut til å være den eneste som husker dem, bruker The Beatles-sangene til å gjennomgå tidenes klassereise. På rekordtid går han fra å være en mislykket musikker til å bli en Working Class Hero.
Urealistisk premiss
Det er ikke første gang The Beatles-sangene har vært grunnlaget for film. Mange husker nok Julie Taymores stilistiske «Across The Univers» (2007), som har en mer åndelig tilnærming til bandet enn «Yesterday». Overraskende nok får vi inntrykket av at verken Boyle eller andre i produksjonen har satt seg skikkelig inn i musikken som filmen bygges på.
At The Beatles fortsatt er høyt elsket er det ingen tvil om, men noe beatlemania ville det tvilsomt blitt i dag. Derfor blir Jacks enorme suksess med 60-talls-slagerne er vanskelig å tro på. Har musikken mistet sin fortreffelighet?
Både ja og nei. Som band vil The Beatles fortsette å fascinere, både som enkeltpersoner, men også deres kunstneriske teft. Men enda så fantastiske de kanskje var, innehar ikke musikken deres den samme tidløse rytmen som for eksempel David Bowie hadde. Og når sangene deres er så fattigslig fremført som de er i Boyles nye film, er det umulig å tro på Jacks plutselige suksess.
Det blir for snilt
Det får gå. Det er faktisk ikke filmens urealistiske premiss som er dens største svakhet.
Det er lett å glemme at «The Fab Four» var mer enn snille gutter som likte å holde hender. Med en mer tro tilnærming til bandets faktiske påvirkning av berømmelsen ville dette blitt en helt annen film, og en langt mer spennende en. Bandet har sanger som «Here Comes the Sun» og «The Long and Winding Road», men de synger også om litt farligere ting enn sol og tårevåte netter.
Tenker vi på The Beatles, tenker vi vel så mye på konkurranse, arroganse, utroskap og heroin-avhengighet, og det biter litt hardere enn vår manns kyske, edruelige liv. Det skjer at Jack Malik skeier ut med en Pepsi, men sex, drugs and rock’n roll kan vi ikke kalle det.
Hans enorme suksess er en sjarmerende, men det blir for snilt. The Beatles var store, men de møtte konkurranse. The Beach Boys, The Rolling Stones, Simon & Garfunkel, Bob Dylan. Alle hadde sine fans. I «Yesterday» møter ikke Malik annet enn opphøyelse, også fra musikkbransjens mest populære navn.
Ikke uten kvaliteter
«Yesterday» er stort sett godt spilt. Filmens to kjerneroller, Jack Malik og hans første manager Ellie Appleton (spilt av Lily James) vet begge å sjarmere publikum, noe som gjør opp for Kate McKinnons sedvanlige grusomt masete rolletolkning av Jacks neste manager.
«Yesterday» har en visuell tyngde til seg, som låner mye inspirasjon fra «Yellow Submarine» (1968) sin ikoniske bruk av farger, og Boyle har god kontroll på regien. Problemet ligger hovedsakelig i manuset, utviklet av Jack Barth og mer kjente Richard Curtis. De burde lånt mer inspirasjon fra Alun Owens Oscar-nominerte manus som lå bak «A Hard Days Night» (1964), som viser til The Beatles’ frekke side, så vel som den uskyldige.
Har Boyles optimisme nådd sin grense?
Danny Boyle har til gode å lage en helt uinteressant film, men som filmskaper er han vanskelig å få grep om.
Han har prøvd seg på flere forskjellige sjangre, og det er dem som beskylder ham for å mangle en særegen stil. Her er vi uenig. Som kunstner vet han nesten alltid å balansere tung tematikk med humanistisk optimisme. Filmene hans innehar en nesten barnlig naivitet i utforskningen av vanskelige temaer, som ungdomsnarkomane, fattigdom, menneskehandel eller møtet med en uovervinnelig trussel som vi finner i «27 Days Later» (2002) og «Sunshine».
Av vår tids store regissører, er Boyle den som i størst grad tilbyr optimistisk filmskaping, noe som trengs. Enda Boyle sjeldent tilbyr feilfrie mesterverk har han en evne til å underholde, noe som vinner over mindre svakheter. Eller, i hvert fall han hatt det, men «Yesterday» kjeder man seg aktivt gjennom. Filmens humor baserer seg hovedsakelig på uheldige avbrytelser (som det er veldig, veldig mange av) i ellers uinteressante øyeblikk.
Uten å avsløre for mye kan vi si at filmen tar oppgjør med Jack plagierings-tyveri på verst tenkelig måte. Møte hans med den fremste av musikkens originale skaperne er skrekkelig løst. Kjenner man bare litt til personene bak hitsene vil man reagere på hvor dårlig denne scenen er skrevet.
Er storhetstiden forbi?
Dette resulterer i Boyles svakeste film, men den er som sagt ikke uten kvaliteter. Han er en atmosfærisk filmskaper, og bruken av farger, positivitet og sin karakteristiske naivitet er alltid velkomment. Det vi savner i «Yesterday» er det doble. Vi husker tilbake til «Trainspotting», der balansen mellom følelsenes forherligelse og brutal virkelighet blir perfekt skildret når han velger å vise en overdose fra den rusavhengige sitt perspektiv.
Boyles forrige film, «Steve Jobs» (2015), var langt bedre enn denne, men heller ikke blant hans beste. De andre prosjektene han har gjort i mellomtiden har heller ikke hatt den slagkraften de burde hatt. Det er faktisk lenge siden Boyle regisserte et virkelig mesterverk og det får oss til å lure på om det er grunn til bekymring.
«The only thing you done was Yesterday, and since you’ve gone you’re just another day.»
Dette sang John Lennon til Paul McCartney i sangen «How do you sleep?» i 1971. Vi håper dette ikke blir like gjeldene for Boyle som det var og er for Sir Paul McCartney. Med «Yesterday» har Boyle mistet sin nerve, og veien tilbake til storhet er lang.
«Yesterday» er dessverre Boyles svakeste. Som en romantisk komedie, med nostalgiske innslag av musikk og populærkultur, er den betraktelig bedre enn det meste annet man finner i sjangeren, da særlig det som blir sendt ut fra andre siden av Atlanteren. Vi tviler ikke på at filmen kan trekke publikum, men noen ny favorittfilm blir det neppe for noen.
