Lydskulpturen og performance-verket «Resonans» (2019) av Gunhild Mathea Olaussen hadde sin verdenspremiere på Henie Onstad kunstsenter denne helgen. Gjennom en rekke fremføringer som fremhevet tekstuelle, visuelle og taktile kvaliteter i et betrakteraktivert lydlandskap skapte hun noe som mange andre kunstnere ofte sliter med: Publikumsengasjement.
Prosjektet virker som smurt til å åpne opp publikums forestilling om hva lyd er, men også hva lyd kan være, og danner slik en god inngang som en del av åpningshelgen til Nordens største festival for samtidsmusikk, Ultima, som pågår til og med 21. september.
Forlokkende scenografi
Henie Onstad kunstsenter er en av de 17 institusjonene som sammen avvikler samtidsmusikkfestivalen Ultima, og er slik sett et selvfølgelig sted for å huse et av festivalens prosjekter i åpningshelgen 14. og 15. september.
Kunstsentret er for anledningen rigget opp med rekvisitter til en performance som har skulpturelle kvaliteter i seg selv. Det er godt grunnlag for birollen de skal spille som scenografi. Og på tross av at rommet selv er spartansk og hvitmalt, motvirkes et typisk white cube-formspråk av en svært dempet belysning å snart skulle meditere til.
Sju lett bøyde kobberplater er montert hengende i en sirkel og rammer slik inn mesteparten av rommet. Ved å plassere dem med god avstand til hverandre, og i øyehøyde, skaper kunstneren et rom som på samme tid er åpent fra alle kanter, men også omsluttende. Ringens indre får også økt fokus ved at sterke lyskastere fra taket er rettet mot platenes innsider, og dermed gir refleksjoner av varmt lys utover i rommet, og står i kontrast til visningsrommet tussmørke. Det hele er riktig forlokkende.
Installasjonens andre element er tolv sorte søyler som nærmest trenger seg gjennom og inn i sirkelen som en kjerne. Hver av søylene er påmontert strenger som aktiveres via sensorer. På yttersiden av hver kobberplate er det også montert tre høyttalere, slik at platene i seg selv fungerer som vibrerende høyttalermembraner. Disse elementene, som aktiveres av publikums bevegelser og tilstedeværelse i rommet, danner slik bakteppet for en performance hvor danser Magnus Myhr, gitarist Jan Martin Smørdal, klarinettist Kristine Tjøgersen og lydkunstner Bernt Isak Wærstad fører en form for sonisk dialog med det aktive rommet.
Fremhever og utforsker omgivelsens kvaliteter
Rommet var kun befolket av en liten håndfull mennesker, nysgjerrig traskende i typisk galleritempo. Etter hvert som performancen gir fra seg noe mer enn sporadiske og nokså dempede lyder, strømmer publikum til. Istedenfor en tydelig markert start, smyger en danser seg inn i mellom det betraktende publikummet, og begynte med sakte, kontrollerte bevegelser i sirkelens sentrum. Som ved et trylleslag stilnet forsamlingen og flokket seg lydhørt rundt danseren som fortsetter med de samme bevegelsene – sakte og kontrollert, plutselig hurtig – og hele tiden med en orientering mot gulvet og et nedadvendt blikk.
Musikerne finner sine plasser spredt langs ytterkanten av sirkelen, og starter å spille. Ved å fremkalle lyder på varierte og uventede måter skapte gitaristen og klarinettisten sammen en stor variasjon av lydbilder og klangfarger. Den elektriske gitaren ble blant annet spilt på med metallrør av ulike tykkelser og trommevisp, og ved å variere mellom sopran- og bassklarinett, samt ulikt fokus på pust, tone, rytme, dannet de til slutt et komplekst lydbilde i utvikling.
Det mest dramatiske ved dette var innvirkningen performancen ga på kobberplatene som vibrerte og bølget seg ut fra høyttalerimpulsene. Dette var visuelt effektivt i seg selv, men ble ytterligere forsterket av at det reflekterte lyset fra lyskasterne danset i takt med platenes vibrasjoner. Det ble produsert lyder så forskjellige som høyfrekvent skringring lik det å spille på glass, til motoriske lyder lik rotoren hos et helikopter, og dyp buldring som fra havdypet. Som resultat av rommets akustiske egenskaper var det også sterk etterklang, slik at lydene blandet seg i hverandre i aktivt samspill.
Installasjonens utforming bidro også til en slags introspektivitet hos publikum. Man hadde ikke én satt retning å vende blikket, og konfrontert med en sirkulær plattform hvor man hele tiden søker vekk fra å møte hverandres blikk, kan den enkleste løsningen være å «se innover», lukke øynene og lytte – noe mange gjorde.
Vekker publikums nysgjerrighet
Alt dette, men for hva?
Denne gangen hadde performancen ett, om ikke mange, tydelig svar. Gjennom immersive opplevelser var publikum blitt aktivert. Både i bevegelse og fysisk tilnærming til arbeidene ble publikum langt mer uttrykkende; nå hadde man jo sett hvilke lyder som var mulige i rommet, og dette vekket nytt engasjement og forhold til fysiske og soniske materialer.
De tidligere så blankpolerte kobberplatene fikk avtrykk av små barnehender, og folk lente seg nært opp mot søylene i håp om å forstå hvordan de fungerer. Slik holdt også lydskulpturen høyere aktivitet enn før framføringen.
I tillegg ble salen fylt av en varm, søtlig lukt, nesten som svidd tre eller metall, og tilførte slik en ny dimensjon. Med «Resonans» føyer Olaussen seg inn i en lang rekke kunstnere som jobber utforskende med lyd, og har klare røtter tilbake til den historiske avantgarden. Kvaliteten med arbeidet hennes i et slikt tematisk landskap ligger i at hun lykkes å skape et vakkert, meditativt, dynamisk og til tider uventet uttrykk.
Med få og tydelige virkemidler evner hun å skape en immersiv opplevelse hos publikum, og selv om det lydproduserende utstyret tilsynelatende var presentert og tydelig i installasjonen, er den ikke helt til å bli klok av, men det er kanskje også derfor den skapte slikt engasjement og utforskningsvilje?
