Som både fast medlem i Ivan Ave og altmuligmann i Spellemann-vinnende The Switch, har Arthur Kay Piene opparbeidet seg et solid rykte som jazzpianist og orgelakrobat. Han har sikret seg en stilling som ettertraktet musiker, og i tillegg er han både universitetslektor på Norges musikkhøyskole og frontfigur i det interplanetariske jazz-orkesteret Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists, samt fanebærer for galaktisk jazzmusikk i Norge.
– Akkurat nå er det så mye nytt. Og det er deilig å ikke ha helt kontroll, sier Kay Piene til Subjekt.
I sommer lanserte han nemlig endelig sin solokarriere, 34 år gammel. Kay Pienes renommé er altså langt, men kan blant annet oppsummeres med et tangenttalent som i tidlig alder mestret orgelakrobatikken til foregangsfigurer som Ray Manzarek og Rick Wakeman. Arthur Kay har et lydbilde som gir assosiasjoner til både Jon Lord og Dr. John, samtidig som han har et tydelig særpreg med sin egen stil.
Full kontroll
14. juni slapp han singelen «Holiday Pay», og 11. oktober følger han opp med albumslipp. I morgen slipper han låta «Higher Ground», som kan beskrives som «den meditative roen mellom stormene».
I jazzen, som i kunsten, er man gjerne ung og lovende til fylte 40. Og selv om Kay Piene har fått til en hel del som både akademiker og turnerende bandmusiker, frykter han ikke fallhøyden nå som han debuterer som soloartist med pionérstempel:
– Fallhøyde er ikke noe jeg tenker noe særlig på. Som jazzmusiker lærer man seg fort god fallteknikk, sier Piene.
– Hva mener du?
– Jeg er veldig komfortabel med å gå på trynet. Det handler nok om at jeg er faglig sterk og har gått på et par smeller. Noen ganger tar jeg fortsatt noen sjanser musikalsk som jeg egentlig vet at jeg ikke burde tatt, for å holde meg på bena. Men det er bedre å tryne, enn å sitte stille, fortsetter han.
Han har figurert sammen med Orions Belte og Dig Deeper og er både en synlig og ettertraktet figur på livefronten. I et tiår har han satt sitt preg på det norske musikklandskapet, og dette med en del «fall» i ryggsekken.
– Hvorfor var det på tide å gå solo?
– Jeg tenkte at det hadde vært morsomt å prøve ut singer-songwriterformatet hvor man gjør alt selv. Når jeg jobber alene får jeg både muligheten til å grave i hauger av musikk som jeg ikke får brukt vanligvis, i tillegg til å kunne jobbe med ideer fra start til slutt uten at det liksom skal gjennom en komité. Jeg ser frem til å forske på musikk som ikke er hverdagsmusikk, og til å tenke i fred og ro gjennom hele prosessen.
Orgelakrobaten
Etter å ha snublet over den etablerte sjangeren balearisk housemusikk, også kjent som Ibiza house, bestemte han seg for å lage noe i det leiet. «Higher Ground» ble dermed et produkt av nysgjerrigheten etter å prøve ut nye teknikker. Rent tekstlig beskriver han låten som «Den tomhetsfølelsen som sitter i kroppen like etter en dramatisk hendelse. Men på en god måte!»
Den kommende skiva, som slippes 11. oktober, spenner mellom funk-bangere, latin-amerikansk psykedelia og lavmælte og meditative låter. Alt med assosiasjoner til både legender som Todd Rundgren og Marcos Valle, og kontemporære stjerner som James Blake og Thundercat.
Men i tidens ånd kommer først noen singelslipp i forkant. Fredag slippes «Higher Ground», en lavmælt, men stemningsfull låt som viser en ny side av Arthur Kay, ifølge artisten.
– Ofte kan det være veldig fint å være et sted midt i mellom positive og negative erfaringer, sier han.
– Hva er en orgelakrobat, og hvordan blir man det?
– En person som spiller orgel på en breial og gøy måte. Etter å ha øvd mye.
