Fire mennesker står foran meg på en liten scene på relativt nyåpnede Vega i Oslo. De deler sine historier og minner fra forskjellige rom. Hendelser fra disse rommene blir fortalt gjennom små detaljer – alt fra beskrivelser av veggmalerier og fargepaletter – til hemmeligheter og andre fortellinger derifra.
«Lost Rooms» er et dokumentarteater som baserer seg på fem syriske flyktninger sine egne og ekte historier. I monologene forteller Hasan Kassas, Firas Imam, Baraa Kassas, Ahmad Alak og Anas Salameh om rommene, og livene som de forlot.
Historiene er en del av forestillingen «Lost Rooms» av regissør Kjetil Skøien og komponist Julian Skar som ble vist i forbindelse med Ultimafestivalen. «Lost Rooms» ble først satt opp under Ultimafestivalen 1995, hvor flyktninger fra Balkankrigen fortalte sine historier. Grunnet den nåværende situasjonen i Midtøsten, har Skøien og Skar satt opp stykket på nytt, i ny form. Denne gangen får vi høre ærlige, nære og vanskelige historier fra fem mennesker som har måtte flykte fra sine hjem i Syria.
Rom fra minner
Det første som møter oss i «Lost Rooms» er en scenografi som hovedsakelig preges av to komponenter. Det første er en rekke mindre gjenstander av glass og porselen plassert på rekke. Det minner nærmest om glass- og keramikkavdelingen på et loppemarked. Den andre komponenten er en ny rad av tomme pappesker i ulike dimensjoner. Satt sammen kan det nesten gi assosiasjoner til et flyttelass.
I alt får vi høre fire monologer, fire historier om rom som måtte forlates. Alle rommene beskrives i detalj. Hver vegg, seng, bord og stoler, hvilke bilder som hang på veggene, og hvilke bøker som sto i bokhyllen. Det er utrolig effektfullt. I tillegg til disse beskrivelsene deler hver og en av aktørene en historie, eller et minne fra eller en assosiasjon til dette rommet. Alle viser også et objekt som de tok med seg da de reiste, én ting som nærmest blir representativ for alt som måtte bli igjen.
Det ene objektet er en nøkkel. Denne nøkkelen ble brukt til å låse leiligheten til en av fortellerne. Hun tok den med seg da hun reiste, og har beholdt den i ettertid, til tross for at hun nok aldri kommer til å bruke den igjen.
Vi knytter mye affeksjonsverdi til ting, som gjør at vi tror at ved å beholde tingen, så kan vi også holde fast ved noe større. Som at nøkkelen, eller objektet, holder minnet i seg. Det er helt naturlig, menneskelig og kanskje sant.
Effektfulle lydbilder
Utformingen og oppbyggingen av de ulike monologene er relativt lik, og hver historie er akkompagnert av et stemningsfullt og unikt lydlandskap. Lydverket åpner, setter stemningen og leder oss inn i hver fortelling. Det omfattende lydbildet virker å være komponert til hver og en av historiene, da stemningen og uttrykket endrer seg for hver monolog.
To ganger under forestillingene brytes det moderne lydbildet av sang, fremført av Firas Imam og hans laud – et strengeinstrument. Det er vakkert og stemningsfullt. Da Imam flyktet fra Syria tok han med seg en stemmefløyte, som han bruker til å stemme lauden. Stemmefløyten er hans objekt, som han fikk med seg da han måtte flykte.
Tidvis, og spesielt under disse bruddene med sang, vises det ulike fotografier på scenens bakteppe. Disse fotografiene er brutale, og ofte svært vanskelige å se på – de er også reelle. Kanskje er dette en av grunnen til at de er så vanskelige å se på. De er ikke kun del av en scenografi, men dokumentasjon av forferdelige situasjoner som er og var en realitet.
Viktige fortellinger
De fire utøverne forteller sine historier med nerve. Det er ærlig og brutalt, men også til tider hverdagslig og ikke fullstendig blottet for humor. Når det kommer et utsagn eller en del av en historie som gjør at en trekker på smilebåndet, så oppleves det ganske forløsende. Det er helt naturlig at det midt oppi alle disse vonde minnene også finnes gode og fine sider ved historiene.
Monologene formidles via enkle, men effektfulle virkemidler: En notatbok, et objekt og gripende historier formidlet over et par sider. Det er nært og ektefølt, uten å oppleves oversentimentalt. Men det kunne det heller aldri blitt, fordi dette er ikke teater. Dette er ekte historier på en scene, i et teater-format. Det er helt tydelig at denne forestillingen har et hovedfokus, og det er å dele viktige, ærlige historier.
Gjennomgående er det hint til elementer av dans og koreografi, men det tar ikke vekk oppmerksomheten fra historiene. Historiene til disse menneskene får være forestillingens fokus, og det skulle bare mangle. Disse menneskene deler de sine historier på en måte som gjør at denne opplevelsen vil sitte i lenger enn noe jeg har sett på en scene på lenge.
