Den nye norske filmen «Swingers» faller pladask fra første scene.
Ikke bare fordi at mann 30+ på segway ikke er et komisk syn, men i 2019 – sparkesykkelens år – virker humoren like utdatert som filmens tematikk forøvrig.
«Swingers» (2019) er en slags nyinnspilling av den latviske filmen ved samme navn, og ved samme regissør, som kom ut for snaue tre år siden. Men selv om nyinnspillinger synes å dominere filmverden, er dette en av de som med fordel kunne vært unngått.
Skal først og fremst selge
Når du er utro med tillatelse, er du gjerne i et forhold som aksepterer swingers. Videre beskrives «swingers» som ikke-monogame seksuelle aktiviteter, som også kan oppleves som par. Det er helt greit at noen velger å leve slik. Stadig flere velger å gjøre det, og noen av de samtidige moralfilosofene i Norge, som Aksel Braanen Sterri, tar faktisk til orde for at ikke-monogame forhold er en mer etisk måte å leve i par på.
Historien dreier seg i all hovedsak også rundt denne tematikken, på et overfladisk og seksuelt plan. Vi møter to par som begge opplever at forholdet kanskje ikke er like spennende som det en gang var, og i et forsøk på å gjenvinne gnisten, begir de seg ut på et seksuelt eventyr som etter hvert viser seg å få uante følger for de involverte. Oppsettet er enkelt, og kveldsteateret utspiller seg som forventet. For denne filmen skal først og fremst selge på sex.
Usexy film
Konseptet er i og for seg spennende, men det stopper nok der for «Swingers». For mens publikum kanskje ønsket seg og forventet pirrende og heit stemning, er filmen heller latterlig selvhøytidelig og prippen. Med andre ord: Om du ønsker deg vill sex, eller i det minste et snev av sensuell stemning, så må du se en annen film.
Historien stavrer seg fremover som et spedbarn som tar sine først steg. Fortellingen er keitete, replikkene påtatte og stemningen generelt på grensen til smertefullt klein. Filmen beskrives som en «feelgood-komedie med Norges morsomste cast», men om en ler, så er det mer i småbrydd forlegenhet, enn fordi filmen har noe særlig humor. Ikke fordi den ikke prøver: Kleine one-liners lires av i hytt og pine, men de har liten effekt.
Bloggdronning gjør best figur
«Swingers» er også bloggdronning Kristine Ullebøs debut på lerretet, og selv om det i all hovedsak er en noe sørgelig opplevelse, gjør Ullebø sterk figur. Hun figurerer i all hovedsak i en bi-story, og kanskje er dette til hennes fordel. Jo større avstand en får til filmens kleine hovedkarakterer, jo bedre. Dessverre er denne sidehistorien filmens mest interessante aspekt. Her møter vi noen menneskelige øyeblikk som gir et lite glimt av håp, i en ellers ganske på tryne beretning.
Etter å ha sett filmen, lurer en litt å hva regissørene Andrejs Ekis og Stig Frode Henriksen egentlig ønsker å formidle. Jo, da, filmen har en blasert lykkelig slutt, men selv ikke det kan redde filmens siste rest av ære. Henriksen figurerer også forøvrig som en av filmens mest usmakelige karakterer, noe som ikke akkurat hjelper situasjonen. Henriksen har selv uttalt at rollen som Rim-Tim-Tim er «den verste fyren jeg noensinne har spilt», og vi er tilbøyelige nok til å kalle oss helt enige.
Noen må gå
Når filmen endelig er ferdig, sitter man der og filosoferer. At et skaperverk får noen til å tenke er en kunstnerisk kvalitet. Men ikke på de store spørsmålene, kanskje heller «hvem trodde dette var en god idé?».
Filmen er, om mulig, enda mer katastrofal enn de involvertes famlende forsøk på å piffe opp sexlivet sitt. Det bør si sitt. Karakterene er todimensjonale og dialogen påtatt. «Swingers» er i det hele tatt en filmopplevelse man ikke unner noen å lide seg gjennom.