Hvis man skynder seg, kan man fortsatt få med seg de aldri så tidsriktige utstillingene på Akershus kunstsenter, hvor de fire kunstnerne Sigve Knutson, Andrea Scholze, Aleksander Stav og Ramona Salo møtes for å vise oss hver sin soloutstilling. Siste mulighet er søndag 3. november.
Det vi finner er fire utstillinger som viser oss akkurat det vi forventer oss å se på kunstscenen i 2019. Men det blir ikke kjedelig av den grunn, tvert imot. På hvert sitt vis åpner de ulike kunstnerne for interessante refleksjoner om tiden vi lever i, og med en særs vellykket kuratering skapes en sømløs helhet hvor de ulike utstillingene spiller på hverandre.
Kunsten er hva man tillater den å være
Sigve Knutssons (f. 1991) breie lerret blir fort synlig for oss idet vi entrer Akershus kunstsenter. Raskt vekker det også assosiasjoner til Vanessa Bairds papirpaneler med sine sirlige, intrikate og likevel fargerike tegnede linjer. Det vi ser på er Knutsons verk «Signs and Marks Rugs» – et håndtuftet teppe som dekker store deler av veggen med sitt sterkt maleriske uttrykk, og som forsterkes når man ser det på avstand.
I den forstand man kan tenke på et teppe som interiør, kan man oppdage et gjentagende element i Knutsons verk. Sammen med teppet han stiller ut, viser han også sine skulpturer hogget ut i stein og amerikansk furu, men som også kan fungere som pidestaller hvis publikum skulle behandle dem som det, ved å for eksempel sette vinglasset sitt på en av dem, eller kanskje sette seg ned selv.
Et annet bidrag til det interiørpregede uttrykket er hans «Aluminium Nugget Shelf» – klumpete hyller av aluminium som er banket ut for hånd. Man kan nesten få følelsen av at man står i en moderne stue blant det man kan kalle for en brukskunst. Men Knutson er også opptatt av å bryte med 2019 når han i tillegg innlemmer 40 små figurer i sandstøpt keramikk som ligner hieroglyfer og runeskrift hvor det blir opplagt at han prøver å ta oss tilbake til en slekt langt tilbake i tid.
Kanskje er det et slags transtemporalt virkemiddel for å vise at man stadig er vitne til en kunst som tar seg god tid og er opptatt av å legge fokus på de ulike kvalitetene i materialbruken.
Knutsons solobidrag blir et fornøyelig møte med en kunst som leker seg med dens faktiske funksjon, og tilsynelatende er Knutson også tilhenger av det velkjente verkbegrepet i kunstfeltet som heter at kunsten blir til i møtet mellom verk og betrakter, da kunstnerens tanke ligger i at kunsten er det publikum tillater den å være.
Aper og byggskum blir rød tråd
Tilfeldighetene skal ha det til at både Andrea Scholtze (f. 1988) og Aleksander Stav (f. 1983) leker seg med byggskum og aper og det er her at materialbruken som går igjen hos de fire kunstnerne når en høyde. Scholze har tidligere i sitt kunstnerskap markert seg med aper, og sammen med Aleksander Stav tar de oss med ned på detaljnivå og utforsker byggskum på to svært ulike måter. Scholze har latt byggskummet forme seg selv og latt den gulhvite fargen på skummet forbli, mens Stav går aktiv til verks for å klemme luften ut av skummet og deretter male det sort, som gir skulpturen en nettere silhuett.
Det oppstår også paralleller mellom Andrea Scholze og Sigve Knutson idet evolusjonen og brukskunsten igjen blir et tema. Sistnevnte kommer fram når hun plasserer keramiske potter sammen med aper i en realistisk størrelse på gulvet. Pottene har hun laget selv, og tildelt dem en tydelig funksjon ved å sette planter i dem. Videre bidrar Scholze til å fylle Knutssons moderne stue med sine lamper, lysestaker, bord og veggarbeid i relasjon til skulptur, maleri eller hylle. Igjen blir kunsten det man tillater den å være.
Aleksander Stav i andre enden, tar opp eksistensielle temaer hvor verkene hans kan tolkes som urovekkende og fremtidsdystopiske, samtidig som assosiasjoner til brent regnskog er fremtredende idet han viser oss et dyptgående arbeid av materialer i tre.
Materialet som identitetsmarkør
Samisk kunst er heller ikke mindre aktuelt på dagens kunstscene. Ramona Salo Myrseth (f. 1991) som vi allerede har bemerket oss, og som tross sin unge alder har blitt kjøpt opp av Nasjonalmuseet, bidrar til å redefinere den samiske kulturen og stiller spørsmål ved hva som er samisk. Som kystsame utfordrer hun også kunsten knyttet til reindriftsamene, som vi er vant til å se på dagens kunstscene. Hun viser oss blant annet gammen som har ulike funksjoner i den samiske kulturen, og gjennom dette dukker historiefortellingene opp – som er en sentral del av det samiske.
Glorete og glitrete tekstiler sammen med mer tradisjonelle samiske tekstiler blir en fornøyelig referanse til hvordan samene var de første i Norden som gjorde handel med Østen, men også hvordan både bunader og kofter gjerne er produsert i Østen.
Dermed blir Salo Myrseth siste ledd i utstillingens røde tråd med urtradisjoner som bringes tilbake til 2019. Det er ikke bare en tendens på Akershus kunstsenter, men en tendens som tilsynelatende har blitt felles for mange kunstnere, som gjerne søker seg mot noe håndfast, taktilt og tidkrevende samtidig som det er ekte og saktegående. På samme måte som det ligger forventninger til at vi også er bevisste i vår levemåte, eksisterer det også tydelige forventninger til vår måte å lage kunst på. Mulig viser også denne utstillingen oss et oppgjør med «post-internett-kunsten» som ble for distansert og hvordan motvekten til den ble å søke seg tilbake til de gamle, saktegående tradisjonene.