I havet av selvmedlidende litteratur bryter «Letters to Véra» ut i forfriskende kontrast. Boka er en samling av brevene den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov skrev til sin kone Véra. I alt viser den en ømhjertet forfatter og gir oss innsyn i et halvt århundre med lidenskap, lengsel og lek.
Véra og Nabokov var stort sett uatskillelige, og når han måtte ut i verden uten henne passet han på å skrive daglig. Hennes side av brevvekslingen har den høyst private Véra tilintetgjort, og til forfatterens frustrasjon skrev hun heller ikke veldig ofte.
Brevene hans, skrevet mellom 1923 og 1976, er fulle av hverdager, reiselandskap og historiske bilder. De avdekker en myriade av kjælenavn, puslespill og tegninger, blant tanker og observasjoner som ingen kan forstå så godt som henne.
Nabokovs kjærlighetserklæringer er som en motgift mot den kyniske kjærligheten, og boka er en fin inspirasjon til å være litt mer observant, samtidig som den har historisk tyngde. Vi kan alle ha godt av å lese den.
Kjærlighetserklæringer i fleng
«My dear eyes, My endless happiness, Nice-and-warm, Mosquittle, Litte old man.»
Dette er bare et utvalg fra en endeløs rekke med innledningshilsener. «Longing, and mystery, and delight …», slik begynner «The Encounter», Nabokovs første dikt til Véra. Et myteomspunnet møte, et veldedighetsball i Berlin våren 1923. Véra Slonim skal ha nektet å ta av seg masken og forhekset Nabokov med sitt skarpe sinn, sin kvikke humor og en imponerende hukommelse. Han kunne raskt konstatere et helt spesielt bånd mellom dem.
«(…) you are the only person I can talk with about the shade of a cloud, about the song of a thought – and about how, when I went out to work today and looked a tall sunflower in the face, it smiled at me with all of its seeds.»
Kjærlighetserklæringer dukker opp i utleggelser om engelskundervisning og soling ved Bodensjøen, handlelister (frimerker og barberhøvler) og dagens meny (ofte «uforståelig kjøtt» med bær til dessert). Vi ser vanskelige kår, uten at brevene lar seg prege av pengemangel, visatrøbbel, sykdom og veggdyr.
Nabokov er gjennomgående oppmerksom overfor alle i sin nærhet. Når Véra blir innlagt grunnet skjør mental helse skriver han støtt. Kallenavnene blir gøyere, og brevene fylles med oppmuntringer, kryssord og små nøtter. Véra skal ha klart å knekke alle sammen, en utfordring som krevde et helt lag med redaktørhoder i bokens appendiks.
Sønnen Dimitri dukker også opp i brevene, og viser seg først i en skjønn overgang fra 1936:
«There’s a cat sitting on each central-heating stand, and a twenty-day-old wolf puppy whining in the kitchen. And how is our puppy, I wonder? It was strange to wake up today without the little voice walking past my door in your arms».
Ingen bok uten Véra
I et brev fra 1932 påpekes det at Nabokov aldri ville skrevet en eneste roman uten sin kone. Den emosjonelle og åndelige avhengigheten er åpenbar, men også på det praktiske plan var Véra uunnværlig. Hun tjente som hans redaktør, assistent, sekretær, sjåfør og oversetter, og hun er kjent for å ha reddet den verdenskjente romanen «Lolita» fra å bli brent i et bosspann.
Mot 1976 er det meste uforandret mellom dem. Tonen er roligere, kjærligheten enda tryggere. I redaktør Brian Boyds forord, som han så fint kaller «konvolutter», utdypes et avvik fra 1937. Vi minnes på at også det mest stødige kan løsne, og iblant finne feste igjen. Avviket hindrer oss også i å opphøye Nabokov for mye som romantisk ideal.
Som leser av Nabokov, som i sin adelige barndom lærte både engelsk og fransk, skal det godt gjøres å ikke ergre seg litt over at man ikke kan russisk, og mer språk generelt. Oversetter Olga Voronina forteller at Nabokov foretrakk å kalle Véra dushen ’ka, diminutivet til dusha som kan bety «sjel» eller «psyke». I denne engelske utgaven oversettes ordet med darling, eller «my beloved and precious darling» når det er forent med søte adjektiv.
Postkort fra 1900-tallet
Hvem som helst kan finne glede i «Letters to Véra». Bla opp på en tilfeldig side, og fryd deg over et lite dikt, en treffende beskrivelse, en sommerfuglillustrasjon eller chat-aktig misbruk av spørsmålstegn. I fortvilelsen over at hun ikke er der og deler øyeblikket med ham, passer Nabokov på å formidle vindusutsikter, fergeturer og absurde samtaler. En snøomkranset Moldau med små noter som vandrer langsmed elven, et barns slede er en D#. Talentløse små gamle menn. Gutten som sier «flutter-by» i stedet for «butterfly»!
Her er hverdagsillustrasjoner med historisk tyngde; politiske stemninger, landskap og landeveier gjennom 1900-tallets Europa. Vi ser for oss émigrélivet i kjølvannet av den russiske revolusjon, sykehus i Tsjekkia, kultureliten i Paris og en spirende nazisme. Vi får glimt av 40-tallets USA med sine universitetsmiljøer og sommerfuglarter, og sin institusjonaliserte rasisme. Det er her «Lolita» kommer til verden, og Nabokov blir ansatt som sommerfuglforsker – en mindre kjent del av hans karriere.
Gjennom møter med forlag og høytlesninger i byer hvor flere og flere kan navnet hans, viser brevene fremgangen i Nabokovs karriere. Her og der åpenbarer også den kreative prosessen seg på en naturlig måte, i små gløtt.
En føler seg litt beæret over å få se gangen i livet, romansen og forfatterskapet. Det er fint å følge med på datoene, se hvor brevene stemples og hvor de er på vei. Hullene, de nesten brevløse tiårene, gir leseren rom for å forestille seg lykkelige familiescener, og med fine innspill fra hengivne redaktører og oversettere er det lett å føle seg hjemme.
