Aldona Kasztans debutroman, «Huskeøvelser for viderekomne», er et friskt pust blant høstens utgivelser, selv om den kanskje beskrives bedre som «en svært personlig og noe diffus skildring av en tung og skamfull fortid.»
Romanens hovedperson, Alina, bor i Oslo og minnes tilbake til en komplisert oppvekst i den polske byen Łódź. Gjennom minnene, avdekker Alina gradvis hvordan hjembyen, på en indirekte, men altomfattende måte har vært preget av ugjerningene som ble begått der under andre verdenskrig, og som aldri ble snakket om. Verken i den påfølgende tiden, eller på 80-tallet, da Alina vokste opp.
Hun tar oss med inn i sin uvitenhet, og vi blir med på en reise i tid og rom som handler om å avdekke byens historie.
En levende fortid
Nettopp tid og rom er sentrale temaer for måten Alina minnes på. Vi får lange beskrivelser av hvordan byen har endret seg etter krigen og hvordan sporene etter den jødiske befolkningen i byen nesten ble slettet, men ikke helt. Alina minnes en tid hvor det var som om byen levde sitt eget liv. Dette er noe hun ser tilbake på som voksen. Kasztan er best når hun beskriver sine egne minner av byen og bylandskapets historie.
«Jeg så krysset der vi pleide å gå av for å besøke oldemor. Leiligheten hennes lå ikke så langt fra kinoen, ved siden av drosjeholdeplassen som alltid skremte meg. Det var et av disse hjemsøkte stedene hvor man fremdeles kunne se tydelige avtrykk i veggen etter bygningen som ble ødelagt under krigen.», minnes Alina.
I tillegg til Alina møter vi den unge, jødiske mannen Brunon. Brunon har en viktig funksjon for romanen ved å gi et bilde på tiden før krigen, og på livet i den jødiske gettoen under krigen. Han gir dybde og grunnlag til historien, og fungerer som en god årsaksforklaring på den ubehagelige stemningen Alina sanser i sin oppvekst, og som hun anstrengt minnes tilbake til.
Ikke problemfritt
Brunon gir et ansikt til det jødiske samfunnet som ble utslettet i Łódź, både av tyske okkupasjonsmakter, men også tyskættede innbyggere og tysker-vennlige polske bymedlemmer. Vi har imidlertid to problemer med Brunon.
Det første er selve skildringene av karakteren som gjør at han noen ganger fremstår som litt kunstlet og teatralsk. Som for eksempel når en ung Brunon minnes tilbake til når han dro til urmakeren for å kjøpe en klokke som fremmer stillheten, og urmakeren plutselig bestemmer seg for at Brunon skal bli den siste kunden han selger noe til. En drøy sammenligning av denne scenen ville være scenen i Harry Potter-serien når Harry skal få velge sin første tryllestav hos den eksentriske tryllestavselgeren, og den vesle gutten opplever noe stort ved å bli tatt på alvor og forstått av en voksen person.
Det andre problemet er egentlig mer problematisk, og handler om selve premisset for at Brunon opptrer i boka. Han er nemlig en slags personifisering av Alinas skam rundt byens fortid. Han er en slags skyggevenn som har fulgt Alina helt siden hun fant en tegning av en mann ved navn Brunon i oldemorens leilighet som barn. Personlig hadde jeg kunnet forstå Alinas behov for å minnes og å avdekke fortiden, selv uten denne kontakten til den jødiske befolkningen.
Likevel er det vanskelig å kritisere skildringene av Brunon, det fungerer også svært godt til tider. Forholdet mellom Brunon og den jødiske kunstneren Hannah er vakkert skildret, og gir mening og årsaksforklaring til leseren med tanke på de grusomhetene som ble begått mot den jødiske befolkningen.
At Brunon i tillegg gir et lærerikt innblikk til den hasidisk-jødiske retningen som nesten ble utryddet fra Øst-Europa med andre verdenskrig, gjør at vi ikke ville vært foruten Brunons perspektiv.
Filosofiske betraktninger
Den hasidiske retningen åpner også opp for interessant skildringer av religiøs mystisisme, og filosofiske partier rundt hva tid og rom egentlig består av, og hvordan det kan ha seg at en stemning kan henge så tydelig igjen i byrommet i Łódź.
Det er som om Alinas barndomsby ikke er ekte, men heller minner om en nummen og rar drøm som du aldri helt våkner fra. Kasztan skriver «I drømmen er du i en vedvarende nåtid, uten hukommelse og uten rekkefølge, og du kan ikke snu for det er ingen ting å vende tilbake til (…) Drømmene er like ugjennomskuelige som nåtiden. Tenker man virkelig over det, hvor ufattelig ustøtt alt er, hvor få holdepunkter som finnes, i nåtiden og i drømmene, blir man svimmel.»
Romantittelen oppfattet vi først som noe litt påtatt kunstnerisk og teit, men etter å ha lest boka fikk den mer dybde og mening.
Romanen handler om å minnes, og måten det blir gjort på er intrikat og kanskje ikke så lett tilgjengelig for alle lesere. Likevel er den absolutt verdt å lese, og da jeg innledningsvis kalte romanen et friskt pust, så er det fordi det er en bok som kommer med interessante og nye betraktninger over filosofiske så vel som historiske emner. Førstepersonsperspektivet er med andre ord personlig, men åpner for universelle spørsmål og tankerekker.
