Norsk fjellkultur er noe annet i dag enn det var på 1950-tallet. Det får Poppe (spilt av Herbert Nordrum) bittert erfare, da han ønsker å drive høyfjellshotell på gamlemåten. Den Trump-aktige sjefen hans, Blom (spilt av Nils Vogt), har en annen drivkraft enn kos og hygge. Da Blom på uforståelig vis dør, ser Poppe seg nødt til å gjemme liket og drive hotellet selv.
«Fjols til fjells» (2020) fremmer ideen om det finnes viktigere ting her i verden enn penger. Ironisk nok, er filmen tvilsomt laget på annet grunnlag enn massiv inntjening. Likevel, kan vi ikke forestille oss hvem som har bestilt denne filmen. Hvilket publikum ønsket å se en oppfølger til «Fjols til fjells» (1957), og hvordan skal dette generere inntekt?
Vi snakker om penger her, fordi filmen har lite annet å by på.
Oppgulp av andres ideer
Nyinnspillinger er sjeldent vellykket, men et sted går grensen. Hvordan dette prosjektet ikke ble skrinlagt på idéstadiet kan vi bare spekulere i, men skaperne bak må ha hatt større tiltro til fanbasen til Edith Carlmar klassiker. Det kan være at flere har et nostalgisk forhold til originalen, men den er tvilsomt noens favoritt.
Karsten Fullus manus virker dessuten uinspirert. Her finnes det ingen originale ideer, da vi har sett hver scene før, og ikke finner vi en eneste overraskelse skrevet inn. Når rulleteksten endelig begynner å rulle, får vi på følelsen av at vi har vitnet til et sammendrag av standariserte komedier som vi helst skulle vært foruten.
Humoren sitter heller ikke som den skal. Det er noe som ikke stemmer når man ikke trekker på smilebåndene en eneste gang, når det er tydelig at filmen prøver å være morsom. Riktignok ikke med den store innsatsviljen. Det er tidvis morsommere å se viserne bevege seg på egen klokke, enn å følge vitsene i filmen.
Uinteressant teknikk
Det er ikke bare ideene som sliter, det er også en rekke tråder som forblir uforløste. Dette er for så vidt ikke noe problem, da vi uansett ikke higet etter noe svar. «Fjols til Fjells» er en filmopplevelse man gleder seg til at blir over.
Filmen er teknisk uinteressant, for å si det mildt. Det er ikke direkte dårlig, det er bare flatt, kjedelig og trygt. Det minner heller om tv-produksjoner enn film, full av billige løsninger, som ikke bidrar til filmens helhet.
Skuespillerne har ikke blitt gitt mer en karikerte skikkelser å jobbe utifra. De gjør ingen skam på seg selv, og det blir i alle fall ikke flaut for dem. Nordrum spiller en kjedelig utgave av hans sedvanlige rollevalg, og Nader Khademi er overraskende nok hakket mindre masete enn vanlig.
Om noen skal nevnes, må det vel være Hedda Stiernstedt som bidrar med en noe mer fargerik, men ikke videre interessant portrettering av Madde, som er resepsjonist og hotellmedarbeider. Det vil ikke si at rollen trekker filmen opp.
Absolutt ingenting
Noen filmer er så dårlige at det går over i det parodiske. Det er dessverre ikke tilfellet her. «Fjols til fjells» ligger et nivå under. Filmen hadde tjent på å være pinlig dårlig, eller rent latterlig. Det er ingen ting å trekke ut fra opplevelsen, og dermed ingenting å trekke ned. Verre filmer finnes det ikke. For ikke er det flaut, og ikke er det nedrig.
Det er lettere å si hva filmen ikke er hva den resulterer i. Den resulterer nemlig ikke i noe. Filmen altså absolutt ingenting.
Prosjektet er som sagt mislykket fra start, og skal man først gjennomføre bør det være av andre grunner enn å tjene lettjente penger. For det store markedet for «Fjols til fjells» døde trolig med Juster selv.
