Scenebildet bak hodene våre på Skype avslører noen spor av utdaterte lovverk. Ved spisebordet, på kjøkkenbenken, inne på barnerommet, i sofaen og i gangen jobbes det som aldri før, men lovverket er ikke med på å anerkjenne det som hjemmekontor.
I disse koronatider er vi overalt og ingensteds. Rommet som holder landet i gang, Norges kanskje viktigste rom, finnes ikke på tegningen.
Rammer frilanserne hardt
Lovverket beskriver – i skattesammenheng, for å få fradrag på utleid areal i eget hjem – at hjemmekontoret må være «dedikert som eget rom som kun brukes i jobbsammenheng». Rommet kan altså ikke brukes som for eksempel gjesterom eller stue utenom arbeidstidene.
Ikke bare er det lite miljøvennlig. Det rammer særlig frilansere – landets kanskje tauseste 322.000 nordmenn – som gjerne jobber fra hjemmekontoret året rundt. De som ikke får skattefradrag for å leie ut eget hjem i næringens tjeneste, bare fordi at de gjerne bruker stuen som stue til andre deler av døgnet.
Lovverket er trolig fra tiden da leiligheter ble bygget for flere generasjoner siden, og lenge før korona gjorde oss så oppmerksomme på egen boligsituasjon. Tidligere var stuen, kjøkkenet, spisestuen og foajéen forskjellige rom. Dette var en tid da gode arkitektstudenter dro til Tyskland og lærte å tegne ordentlige bygårder, og kom tilbake med kopier fra Berlin og bygget Grünerløkka, Frogner og Gamlebyen. De tegnet leiligheter med fleksibilitet og generøsitet som kunne endre seg ved behov.
Men det var andre tider. Da langsiktighet ble verdsatt, og kvadratmeterprisen ikke utgjorde en formue.
Åpen løsning
I 2020 er det helt annerledes. Teorien vi har operert med de siste 40 årene, er at det frie markedet selv er i stand til å diktere krav til innhold i boligen, og at individuelle rom for ulike funksjoner er gammeldags.
Hjemmekontorets mulighet til eget rom er derfor blitt kuttet, sammen med kjøkkenet og spisestuen og alle de andre rommene. Det vi sitter igjen med, et det som på meglerspråk kalles for «åpen løsning». Et rom som er alt og ingenting.
I krisetider testes samfunnets robusthet. På den måten får vi sjekket om det virkelig var gunstig for oss å ha alt i boligen helt åpent. Når landet styres fra kjøkkenbordet – mens tre unger og en partner er i samme rom og ser på tv, lager mat, jobber og bygger lego – taes de beste beslutningene da?
Sikkert ikke. Men kvadratmeterprisene gjør det ikke noe enklere. Når lovverket i tillegg er med på å gjøre frilansernes situasjoner enda vanskeligere, som sjeldent har råd til boliger med et ekstra rom forbeholdt arbeidet, er tiden vi er inne i godt egnet for å tenke over rettighetene til de uten fast arbeidsplass – bokstavelig talt.
Den nye teorien
Hjemmekontorets fravær på tegningen og samtidig absolutte nødvendighet i praksis, sier først og fremst noe om et utdatert lovverk.
I dag sitter «alle» med provisoriske løsninger som ingen mente vi trengte for to måneder siden. Men selv da eksisterte de 322.000 norske frilanserne under et lovverk som definerer krav som kun de færreste kan tilfredsstille.
Så hva gjør vi nå?
Gjennom en åtte år lang arkitektkarriere er jeg aldri blitt bedt om å tegne et hjemmekontor. Nå tegner jeg to. Kanskje det blir den nye teorien.
