Som mye annet i 2020, blir årets markering av Arbeidernes dag helt annerledes enn det vi er vant til. Men selv om årets markering skjer på Zoom og Skype, er den langt ifra uviktig.
Den siste tiden har vist oss hvilke yrkesgrupper som er «essensielle for samfunnet», de såkalte kritiske samfunnsfunksjonene, men den har også belyst problematikken rundt ansettelsesforhold i det norske arbeidsmarkedet.
Vi som jobber i kunst-, kultur- og mediefeltet kjenner godt på de manglende ordningene i tider som disse. Og resten av året, kjenner vi på de forsvinnende få rettighetene frilanserne har.
Frilanserne må med
Koronaviruset har kommet som en uheldig påminner om hvor langt bak arbeiderrettighetene henger etter, i kappløpet mot et arbeidsmarked i rask utvikling.
I årene opp gjennom har man ofte snakket om ansatte i deltidsstillinger, og om de som bør få fulle, trygge og gode arbeidsvilkår. Men selv om flere av parolene reflekterer motviljen til kontinuerlig deltid og såkalt «dugnad på jobb», så er det en gruppe som ofte glemmes i det store bildet.
Frilansing er ikke lenger sjeldent. Det er i ferd med å bli den nye normalen. Men som frilanser, forsvinner de fleste av «godene» en har som fast ansatt. Du mister feriepenger, rettigheter hvis du blir syk, pensjons- og forsikringsordninger, og mye mer.
I dag jobber 322.000 nordmenn frilans, og andelen blir stadig større. Likevel reflekteres ikke dette i rammene, ordningene og forsikringene som er bygget opp rundt arbeidsmarkedet. Og da særlig for kunst, kultur og medier, som stort sett består av frilansere. Som tvilsomt ville gjort det like bra uten frilanserne.
Hvis denne dagen handler om arbeiderne, må den snart inkludere frilanserne på alvor.
Mer trygghet og organisering
Vi er på et tidspunkt nødt til å modernisere hvordan man ser på arbeidere i det norske samfunnet i dag. Arbeidernes dag er ikke bare for de formelt ansatte. Den er for alle de som deltar i arbeidslivet, uavhengig av måten de gjør det på, hvor de gjør det fra og til hvilke tider de velger å gjøre det.
Frilansere kan tilby smidighet og selvstendighet, noe arbeidsmarkedet ofte er tjent med. Så lenge de har trygg grunn å stå på. Det burde ikke straffe seg å velge «annerledes».
Da Erna Solbergs regjering tiltrådte høsten 2013, ble det, i samarbeidsavtalen med KrF og Venstre, erklært at det skal satses på frilanserne i kulturlivet. Dette reflekteres dog ikke i de handlingsplanene som hittil er lagt frem for kulturbransjen. Usikkerheten råder fortsatt.
I dag slår vi et slag for alle de som knoter med eget regnskap på sene kvelder. De som nok en gang må sende ut den ubehagelige betalingspåminnelsen for sin egen tjeneste. De som alene må gjennom uhorvelige mengder skjemaer for å få det lille de har krav på i en vanskelig tid som dette.
Arbeidernes dag handler om å belyse alle arbeidsforhold. Lenge har vi kjempet for deltidsstillinger og 0 prosents-kontrakter. Nå må vi også snakke om frilansyrket.
God 1. mai.
