Nasjonalmuseets åpningsutstilling har allerede vært planlagt i lang tid, både når det gjelder kunstverk og arrangementer. Nå virker kuratorene å strekke seg hakket lengre utover, med en kjøpt og betalt podkast-sesong fra «Ask Addoley + Anna» som skal gi råd og tips frem mot den store, ubestemte datoen alle snakker om – en gang i 2021.
Selv om episodene er presentert av (og i stor grad handler om) Nasjonalmuseet, er det fremdeles umiskjennelig de to kunstnerne, Addoley Dzegede og Anna Ihle, som står bak produksjonen. Her finnes en følelse av kameratskap, lett småprat, og mulighet for sårbarhet som sjeldent finner veien inn i gallerirommet.
Det skjer likevel noe i det det er Nasjonalmuseet som fronter podkasten. Plutselig finnes det en annen forventning om produksjonsverdi, innholdsrelevans og allmenngyldighet. De to produsentene har naturlig nok andre logistiske og utstyrsmessige forhold enn en ofte ser fra nasjonale institusjoner, men det er i denne sammenhengen på ingen måte bare negativt.
I en bransje som svært ofte preges av høye skuldre, hvite vegger og høytsvevende kunstspråk, er det noe befriende i å høre denne type problemstillinger tatt opp med genuin interesse og overskudd, med latter og hverdag i ytterkantene.
Kunstnere har også samliv
Denne posisjoneringen opp mot institusjonen og museet er likevel ikke alltid like vellykket. Ofte kan det virke som om de føler et press for å holde spørsmålene relevant for en institusjons-kontekst, samtidig som de aller helst har lyst til å småprate om flørting eller samboerskap.
I intervjuet med de to som ligger ute på Nasjoalmuseet.no, trekker de frem fascinasjonen for samlivsspalter som en viktig inspirasjonskilde, og en av grunnene til at de ville starte podkast sammen. I samme intervju nevner de også at spørsmål om personlige relasjoner er de mest hyppig innsendte.
Dette skinner godt gjennom i løpet av sesong 3, selv om søkelyset forsøkes å rettes mot de mer institusjonelle problemene.
Varierende hell
I noen kontekster funker det greit, som når det handler om dag-til-dag-gjøremål i et kunstnerliv, kunstner-kurator relasjoner, eller økonomiske og praktiske problemstillinger i utstillingssammenheng. Andre ganger, derimot, hopper spørsmålsstillingen plutselig og uventet fra institusjonelle løsningsforslag til personlige og intime spørsmål rundt for eksempel sex eller privatøkonomi, og deretter videre til geopolitiske spørsmål rundt kjønn, rase og politikk.
Som lytter føles det hele noe oppdelt og retningsløst, og spørsmålsutvalget kunne gjerne hatt nytte av en mer gjennomtenkt utvelgelse og filtrering.
Noe av denne retningsløsheten kommer også fra kombinasjonen av det lettbente formatet i «AAA», satt opp mot den nytteverdien Nasjonalmuseet virker å ha sett for seg i en slik bestilling. Podkasten får på denne måten et slags utilitaristisk formål, altså å skulle løse en bestemt oppgave for nasjonalmuseet frem mot åpningen av det nye museet, ved å svare på deres spørsmål. Dette står dessverre ikke så godt til inntrykket av «AAA» som en hyggelig og tilgjengelig time med to venner som prater lett om livet og kunsten.
Ubenyttet bredde
Gjestene kommer fra svært forskjellige utgangspunkter. Noen er helt i starten av sine kunstneriske liv, andre er rutinerte og reflekterte veteraner. Denne bredden kan i de riktige sammenhengene fremstå som en styrke, da det naturlig nok blir større variasjon og flere perspektiver i svarene som leveres.
Likevel faller også dette litt igjennom på grunn av mangelen på spissede spørsmål. Alle gjestene, enten de er fra den ene eller den andre delen av rutine- og kompetansespekteret, virker å få spørsmål fra samme bunke, de være seg personlige, institusjonelle, intime eller esoteriske.
Her kunne de to podkasterne nok ha tjent på å spille opp de forskjellige gjestenes styrker og interessefelt i større grad. Kan hende mer spesifikke tema kunne tas opp, eller episoder med mer spissede spørsmålsområder. Kan hende en hel sesong med institusjonsråd og Nasjonalmuseum rett og slett er litt overkill.
Til syvende og sist er «Ask Addoley + Anna» en jovial og nedpå podkast med glimtvis gode råd og refleksjoner. Dessverre blir det hele overskygget av den tematiske oppstykkingen som følger med et oppdrag fra selveste Nasjonalmuseet. Plutselig føles det hele mer institusjonelt og alvorlig, og spørsmålsstillingen får et tyngre preg. Det passer ikke nødvendigvis dette formatet godt. Skal et slikt konsept fungere på det planet både Nasjonalmuseet, Addoley og Anna nok hadde håpet, bør regien strammes inn noen hakk, både i form og innhold.
Dette gjør ikke «Ask Addoley + Anna» nødvendigvis til en dårlig podkast, men de har nok ikke funnet sin perfekte samlivspartner i Nasjonalmuseet.