Flere utstillinger på Venezia-biennalen har de siste ukene fått massiv kritikk for å stille ut urbefolkninger og kulturer som eksotiske souvenirer for den hvite kunsteliten. Subjekt sympatiserer med denne kritikken, og kan dessverre, men bare i liten grad, finne den igjen i Astrup Fearnley Museets seneste utstilling, som skal vise et fremadstormende kinesisk kunstmangfold.
En av kunstnerne som belyser nettopp denne tematikken, er den 40 år gamle kinesiske kunstneren Xu Zhen, som bor og arbeider i Shanghai. Han står bak kunstnerfirmaet «MadeIn Company», en referanse til blant annet den velkjente merkelappen «Made in China». Han har vekket oppmerksomhet rundt temaer som etnisitet og kunstmarkedets higen etter «eksotiske» kulturer, blant annet ved å iscenesette en gruppeutstilling med kunstnere fra Midtøsten der verkene viste seg å være laget i Kina.
Et av Xu Zhens verk henger ned fra Astrup Fearnley-taket, og viser en svart urkvinne hengt i hvite tau. Et forferdelig syn, men som hovedsakelig de elitistiske kunstnermiljøene bør ta seg mest nær av.
Selv om kunstneren selv nekter å foreta seg politiske standpunkt, taler verket for seg selv i møte med oss som betraktere, og i meta. Den takhengte skulpturen tvinger oss til å møte oss selv, i møte med urbefolkninger og eksotifiserte kulturer.
På samme måte inviterer Astrup Fearnley Museet beundringsverdig til en samtale som i hvert fall i dette tilfellet ender med selvkritikk for museet. Den grafiske profilen spiller på et noe smalt syn på kinesisk kultur — med et gult, rødt og smaløyd spill på et stereotypisk og gammeldags Kina.
Men markedsføring får være markedsføring for denne gang; den grafiske profilen som skal representere utstillingen er i det minste visuelt tilfredsstillende for seg selv, mens museet må roses for å ha valgt ut (og kjøpt opp) et særdeles spennende utvalg av kunstnere og kunstverk – enten de er grupperte som kinesere eller ei.
Kritikk og ytringsfrihet
I presentasjonen av utstillingen nevner kurator Gunnar B. Kvaran hvordan den kinesiske kunstscenen har utviklet seg, og hvordan visuelle billedkunstnere i Kina slipper lettere unna myndighetenes overvåkning enn for eksempel forfattere og filmregissører.
Når politisk tydelige kunstnere som Ai Wei Wei blir konstant overvåket og straffet av myndighetene, er det kanskje ikke rart at den sterke samfunnskritikken mot eget land ikke står tydelig fram hos noen av kunstnerne. Samtidig er det kanskje vestlig og overlegent å anta at slik kritikk hele tiden burde forekomme.
Flere av kunstnerne utforsker eksistensielle spørsmål som å det å leve midt oppi en enorm økonomisk vekst, og fortsatt være preget av fortidens hendelser. Flere utforsker urbanisering og kommersialisering ved siden av en sterk krigstematikk i verkene sine. Som maleriet Battle in Shanghai av Zhou Zixi.
Maleriet viser et utsnitt av Shanghai, med høye bygninger i bakgrunnen. Foran ligger en enorm byggeplass, slike det i dag er uendelig mange av i Kina til enhver tid. Til forskjell fra disse, utspiller det seg krig på byggeplassen i Zixis maleri. Uniformerte menn med våpen er malt rundt omkring i bildet, med en utrolig presisjon. Foran i maleriet sitter en ung mann, squattende på noe som ligner en utstikker av en heiskran, ragende over de krigende — tilsynelatende helt uaffektert av det som utspiller seg under. Han har på seg shorts og solbriller og minner om en av mange hipstere vi daglig scroller forbi på Instagram, som har adoptert sittestillingen.
En tredjedel av maleriet viser nærbilde av et mørkt hav med en blikkboks flytende på overflaten. Tittelen sikter til slaget i Shanghai som utspilte seg i 1937 og var et av de største og blodigste i den andre kinesisk-japanske krigen.
Et annet tema som trekkes fram i utstillingen er menneskets forhold til naturen. Flere av kunstnerne som vises i utstillingen bor og arbeider i byer som Beijing og Shanghai som vi vet blant annet lider av kritisk dårlig luftkvalitet, og hvor naturen spises opp bit for bit. Duan Jianyu viser i sine fargerike malerier flyvertinner midt i skogen bærende på naturressurser som fisk og frukt, og signalverket man møter først på museet, Huang Yong Pings «Colosseum» spiller også tydelig på forholdet mellom det menneskeskapte og naturen. Verket er en gjengivelse av et forfalt «Colosseum» i Roma, bygget i leire og overgrodd av planter.
Sans diversité, men et sanse-mangfold
Det er viktig å presisere at flere av kunstnerne som presenteres er kinesiske, men har arbeidet deler sine yrkesaktive liv i den vestlige verden. Hvor «kinesisk» verkene deres er varierer derfor naturligvis, og utstillingen er på ingen måte representabel for et så enormt land som Kina.
Verkene som presenteres er fra Astrup Fearnleys samling viser noen av de mest internasjonalt anerkjente kinesiske kunstnerne. I tillegg har private samlinger som regel, om ikke alltid, kommersielle interesser.
Utstillingens mangfold ligger ikke i hvorvidt et bredt Kina er representert, men noe i at de utvalgte kunstnerne opptar globale tematikker.
Et mangfold ligger også i sanseinntrykkene; utstillingen består av en god kombinasjon av flere interessante audiovisuelle verk, der noen også hovedsakelig fokuserer på lyd.
Gigaverket «Colosseum» er også litt herligere om man aktiverer luktesansen, og «I. Mirror. A Second Life City» fra 2007 er en opplevelse der man bruker berøring for å oppleve det overveldende kunstverket.
Virtuelt og virkelig
Cao Fei er av den yngre generasjonen kinesiske samtidskunstnere, og har de siste årene markert seg som en superstjerne i kunstverdenen. Hun bor og arbeider i Beijing, og har hatt utstillinger verden over på store institusjoner som Tate Modern i London, Pompidou-senteret i Paris, og i hadde i fjor sin første soloutstilling på MoMa PS1 i New York. I Chinese Summer viser Fei ett fotografi, ett videoverk og én videoinstallasjon. Sistnevnte er en stor boks dekket med speil innvendig, som man kan gå inn i. I enden av boksen vises et videoverk på storskjerm: «I. Mirror: A Second Life City.»
Videoen som vises er en appropriasjon av dataspillet «Second Life», en internettbasert virtuell verden som ble lansert i 2003. Videoen skifter fra ulike scenarier og Fei har lagt til egen tekst til klippene. Å gå inn i boksen føles faktisk litt som å tre inn i en virtuell verden — noe mange kunstnerforsøk har feilet på tidligere.
Snur man seg ser man rett ut til museet igjen, men så lenge øynene er festet på den seks minutters lange videoen som går i loop, klarer Fei å fange oss i sin «Second Life»-by. Verket er fra 2007 — og til å være basert på videospill, som til alle tider er preget av teknologiens raske utvikling — føles verket usedvanlig lite utdatert og fortsatt relevant.
Sail Ai Wei-Wei
Det siste rommet er viet en av Kinas aller mest kjente billedkunstnere, Ai Wei-Wei. Verkene her er blant de få som ikke er hentet ut fra Astrup Fearnley Museets private samling, men leid av Ai Wei-Weis studio.
Her flyter «Tyres», et dusin skulpturer av marmor, utformet som flyteringer, på museets parkett. Ai Wei-Wei har de siste årene utmerket seg som en kunstner med stor politisk agenda og innflytelse.
Den 60 år gamle kunstneren siden 2016 jobbet fra et studio på den greske øya Lesbos, mottaksøya for mange tusen flyktninger som krysser havet fra Tyrkia. Dette har tydelig påvirket hans arbeid, om ikke i motsatt rekkefølge. Fra Lesbos har han produsert verk som har endt opp med store, internasjonale presseoppslag om den globale flyktningekrisa, og det er admirabelt at en kunstner jobber fra felten for å representere verden på best mulig vis.
I fjor dekket han konserthallen i Berlins fasade med flytevester, og fylte nasjonalgalleriet i Praha med en forstørret flyktningbåt.
I år har han fått et rom på Astrup Fearnley Museet med utsikt til Oslofjorden. På utsiden flyter store hvite seilbåter som soler seg, og rommets tak løftes av tre-bjelker som Renzo Piano selv uttalte ved utformingen av Astrup Fearnley Museet at skulle speile seilbåtene som står ankret i området.
Dette er en av mange ganger gjennom hele utstillingen at blir vi må eksponeres for — og må ta stilling til — våre egne omgivelser satt opp mot globale temaer som krig, miljø og konflikt. Selv om Astrup Fearnley Museet Museet sikter litt for høyt ved å prøve å representere verdens mest folkerike kultur med et ytterst smalt — i det minste lite — grunnlag, klarer kunstnerne likevel å diskutere temaer som sikter enda høyere. Og de treffer.
Ai Wei Weis verk kan kanskje føles banale og enkle i sine referanser til virkeligheten, men vi har ikke noe imot det, når effektene er umiddelbare og virkningsfulle. På samme måte som Mohammed Fadlabi og Lars Cuzner vekket en av Norges største rasismedebatter ved å eksponere nordmenn for noe så «simpelt» som en rekonstruksjon av rasismehistorisk virkelighet («Kongolandsbyen»), jobber Ai Wei-Wei på samme måte, ved å eksponere oss for noe uhyggelig med velkomponerte verk og med internasjonal debattpåvirkning.
Kinesisk samtidskunst rommer et mye større mangfold enn det vi får presentert på museet denne sommeren, men samtidig som at museet bør slutte å gruppere etter land fordi det rett og slett alltid vil være å sikte for høyt — og at dette bør være åpenbart for oss som betraktere — betyr det ikke at det vi ser på «Chinese Summer» ikke er interessant. Heller motsatt.
