Forsøket på å demonisere alle andre rusmidler var et mislykket eksperiment i forrige århundre, og det har ført til mye hemmelighold, fordømmelse, skam og mistenksomhet. Man trodde at sterk fordømmelse skulle hindre folk i å få rusproblemer med disse stoffene. Det er forståelig, men feil.
Den gangen trodde man også at de fremmede stoffene var demoniske og så mye verre enn alkoholen man drakk selv. I dag vet vi at det i bunn og grunn er akkurat det samme.
Det er ikke så enkelt at de som bruker disse stoffene er grenseoverskridende og upålitelige, bare fordi vi har sagt nei. Vi bryter alle både skrevne og uskrevne regler når ingen ser oss. Det finnes utallige grunner til at noen prøver eller foretrekker andre midler enn alkohol, for å kose seg, for moro eller for å forsøke å fylle et følelsesmessig tomrom.
Å «sette på plass» folk med rusproblemer og kreve at de beviser sin anger og lojalitet til et sett med rusfrie idealer, bygger alt på denne enfoldige tanken om at rusproblemer er umoral.
Rusproblemer bør først og fremst vekke omtanke og medmenneskelighet, ikke skuffelse og fordømmelse. Og dessverre – rusproblemer går ikke plutselig over av verken kjeft, straff eller at noen forteller deg hvor uansvarlig og teit det er. Det blir som å si til en deprimert at han bare må tenke positive tanker.
For mange kan rusproblemer vare lenge, og være en berg- og-dalbane selv om de har de aller beste forsetter. Det er overtroisk å tro at vi kan kurere det i flokk, med våre stygge blikk og strenge krav.
Det er egentlig ikke noen vesensforskjell på om folk er avhengige av alkohol, piller eller ulovlige rusmidler. Det handler om at man ikke har det bra.
Vi må slutte å behandle rusproblemer eller tilbakefall som umoral og kriminalitet.