Intens, innovativ og elegant

Christopher Nolan beviser igjen hvilken dyktig håndverker han er. Men «Tenet» mangler dybde

Christopher Nolan er blant de viktigste regissørene innenfor sin sjanger. Han holder seg tro til praktiske effekter, uten å la det gå utover filmens storslagenhet. Men dessverre rommer ikke «Tenet» dybden som hans tidligere «Interstellar» (2014) eller «Dunkirk» (2017), skriver Subjekts anmelder. Her fra en scene spilt inn i Oslo. (Foto: Presse.)
Christopher Nolan er blant de viktigste regissørene innenfor sin sjanger. Han holder seg tro til praktiske effekter, uten å la det gå utover filmens storslagenhet. Men dessverre rommer ikke «Tenet» dybden som hans tidligere «Interstellar» (2014) eller «Dunkirk» (2017), skriver Subjekts anmelder. Her fra en scene spilt inn i Oslo. (Foto: Presse.)
«Tenet» er en film som underholder fra start til slutt, men den glemmes nok fort etter rulleteksten, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er «Tenet» har premiere på norske kinoer 26. august.

Det finnes et knippe regissører som både makter å fascinere både drevne filmentusiaster og vanlig dødelige kinogjengene. Blant disse regissørene finner vi Quentin Tarantino, David Fincher og selvfølgelig Christopher Nolan. 

Fast bestemt på å lage film på gamlemåten har Nolan skapt et autentisk univers, taktilt til fingertuppene. Hans umiskjennelige stil virker på oss nyskapende, tross sine ortodokse metoder. 

Hans nye film er intet unntak, da han har maskinert frem tekniske bragder som en får hakeslepp av. Men «Tenet» (2020) kunne likevel trengt mer emosjonell tyngde.

«Tenet» viser til en vanskelig rammefortelling, som gradvis åpner seg for oss. Det er elegant løst, men da svarene endelig kommer har de en tendens til å skuffe, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse).

Komplisert rammefortelling

Historien er tidvis vanskelig å følge, og enda vanskeligere å gjengi uten å spolere filmopplevelsen for nye seere. «Tenet» omhandler en hemmelig agent (spilt av John David Washington), som får sitt livs viktigste oppdrag, da hele menneskehetens eksistens står på spill. Oppdraget fører ham til byer som Oslo, London og Mumbai, dessuten treffer han et mannsterkt lag, spilt av blant annet sir Michael Caine, Robert Pattinson og sir Kenneth Branagh. Den eneste sentrale kvinnen er femme fatale-skikkelsen Kat (spilt av Elizabeth Debicki), som er like platt skrevet som samtlige andre kvinner i Nolans filmografi. 

Annonse

Igjen lar han seg lede, og nesten dominere av fascinasjonen sin for tid, og hvorvidt man kan bygge en fortelling rundt fysikkens lover. Det er ikke første gang, da han allerede i sin debut «Memento» (2000) lekte seg med tanken, og har iherdig fortsatt utforskningen i filmer som «Inception» (2010) og «Interstellar» (2014), og nå enda en gang. 

Det gjør rammefortellingen komplisert, og kanskje også fremmedgjørende, enda alle spørsmål blir besvart. Dessverre skuffer han litt mot slutten, da han ikke haler prosjektet helt inn til land. Vi undrer oss over hvorvidt noen spørsmål ikke skulle forblitt ubesvarte, og at det ville resultert i en bedre, tross mer forvirrende film. 

Enda Nolan er god på action savner vi emosjonell tyngde. Han prøver riktignok med det semi-romantiske båndet mellom protagonisten og Kat, men dessverre resulterer det i en malplassert relasjon, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Savner dybde

Enda filmens handling resulterer i noen skuffende svar er reisen til konklusjonen mer enn verdt opplevelsen. Nolans manus makter å underholde med spektakulære sekvenser, vakre skildringer av arkitektur og action-sekvenser. 

Det blir likevel for mye action, og for lite prat. «Tenet» kunne tjent på å gi rollefigurene mer plass. Det er ingen følelse av sympati, emosjonell tilknytning eller kjærlighet til rollefigurene. Ingen fortid, ingen tanke om fremtid. 

En kan argumentere for at dette er den type film som ikke trenger tredimensjonale rollefigurer, intrikate intriger eller sentimental verdi, men når vi ikke klarer å engasjere oss tilstrekkelig for filmens protagonister blir det likevel et savn, enda det ville gått stikk i strid med sjangerens restriksjoner.

«Tenet» inneholder noen av Nolans beste arbeider, deriblant åpningssekvensen, som er action på sitt mest sofistikerte, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Hans beste arbeid

Det er sjeldent i manus Nolan får vist seg, det er i den nærmest musikalske klipperytmen og i det taktile fotoet, som også her er skutt på film. Han er kanskje ingen mesterlig formidler, men en fantastisk filmskaper i den forstand at han bruker alle autentiske midler tilgjengelig til å skape sekvenser og seanser som blir virkelighetsnært i den grad, som det kun er å forvente av ham. 

Filmens prolog, for eksempel, som kanskje er hans beste arbeid, viser at han har fullstendig kontroll på både Hoyte van Hoytmans makeløse foto, og Jennifer Lame sin solide klipp. 

Alt dette akkopagnert til Ludwig Göransson musikk, som fungerer slik den skal, enda den tidvis blir litt overkjørende, ikke uvanlig for Nolans filmer.

Nolan er også en nokså god skuespillerinstruktør, da særlig da det kommer til koreografien i slåsskampene. Ellers har skuespillerne lite å spille på, utenom Keneth Branagh, som på beklageligvis forsømmer sjansen, og leverer en sjeldent svak prestasjon, forverret av en udugelig aksent.

«Tenet» mangler den samme ambisjonen som var å finne i hans forrige film «Dunkirk». Her er intellektuell verdi byttet ut med kjappe biler, yacht og dyre dresser. Med andre ord tyder filmen på en personlig midtlivskrise for regissør og manusforfatter Christopher Nolan, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Filmatisk penisforlenger

Nolan er og forblir en action-regissør. Med filmer som «Interstellar» og «Dunkirk» (2017) tilla han filmene en intellektuell verdi, men den verdien ser ut til å utebli i hans nye film. Isteden har han heller prakket på med kjappe bilder, kreativ koreografi og en vakker kvinne, en kvinne som ikke har større dybde enn filmen selv. Dette er med andre ord en filmatisk penisforlenger. 

«Tenet» er en film som underholder fra start til slutt, men den glemmes nok fort etter rulleteksten. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar