Venstreradikal kunstpolitikk

Choi går til forsvar for en venstreradikal kunstpolitikk. «Armlengdes avstand» er i beste fall oppskrytt

Kunsthistoriker Paul Grøtvedt har skrevet flere bøker om kunst og er kunstkritiker i blant annet Document. Han er sterkt uenig med Subjekts redaktør om at prinsippet om «armlengdes avstand» er et viktig premissgrunnlag for den frie kunsten.
Kunsthistoriker Paul Grøtvedt har skrevet flere bøker om kunst og er kunstkritiker i blant annet Document. Han er sterkt uenig med Subjekts redaktør om at prinsippet om «armlengdes avstand» er et viktig premissgrunnlag for den frie kunsten.
Er det noe som stinker i denne sammenheng så er det kunstnerne som nå i 50 år har holdt politikerne på en armlengdes avstand, og det helt uten kunstfaglige behov, skriver Paul Grøtvedt.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Kunsthistoriker Paul Grøtvedt går hardt ut mot Subjekt-redaktør Danby Choi i debatten om «armlengdes avstand».

Danby Choi, redaktøren for Subjekt – et nettsted for etikk og estetikk, men som hovedsakelig skriver om kunst og kultur – har blitt provosert over at den blågrønne regjeringen nå ønsker mer styring over kunsten.

Ifølge redaktøren innebærer dette et brudd med et innarbeidet prinsipp om at politikerne skal holde seg i en «armlengdes avstand» fra kunsten.

Prinsippet ble introdusert på 70-tallet av kunstneraksjonen, som var dominert av politisk venstreradikale kunstnere.

Jeg var midt oppe i prosessen.

Annonse

Den gang forlangte de av staten en rekke økonomiske ordninger, samt at staten måtte holde seg unna den kunstneriske virksomheten.

Staten skulle bedre kunstnernes økonomi, og som takk fikk politikerne en klar beskjed om å holde seg unna kunsten.

Uberettiget, urimelig og unødvendig

En bedring av kunstnernes økonomi var selvsagt berettiget, men kravet om armlengdes avstand var både urimelig og unødvendig. Kunstens frihet ble allerede introdusert under opplysningstiden, den gang gjennom modernitetens gyldighetsfordeling, som legger grunnlaget for kunstens, moralens og vitenskapens selvstendighet og autonomi.

I denne tredelingen ligger det også at det enkelte gyldighetsområdet skulle respektere de andres virksomheter og ikke blande seg inn i deres ulike fagområder. Kunsten fikk dermed sin frihet og selvstendighet uten at det ble stilt krav om at politikerne skulle holde seg en armlengdes avstand.

Dette kravet representerer et radikalt brudd med gyldighetsfordelingen og er en regulær innblanding i det politiske fagfeltet. Her blander kunstnerne seg inn i politikken og begrenser det politiske handlingsrommet.

Helt uberettiget, og i strid med den faglige autonomien, setter kunstnerne munnkurv på politikerne.

Venstreradikal kunstpolitikk

Ved dette politiske grepet, som i sitt vesen var en venstreradikal kunstpolitikk, fikk kunstneraksjonen gjennomført et prinsipp som ga kunstneren full frihet til å drive politisk kritikk og indoktrinering, uten at deres egen kunst kunne bli kritisert ut fra andre politiske standpunkter.

Denne politiske skjevheten er ikke bare udemokratisk, men også et politisk dobbeltspill fra kunstnernes side. Det mest rettferdige burde være at prinsippet ble fjernet, for det finnes ingen kunstnerisk eller politisk legitimitet i kravet, men det finnes også en annen mulighet som kan gjenopprette likeverdet mellom kunsten og politikken.

Hvis ikke kunstnerne vil oppgi prinsippet om armlengdes avstand, kan politikerne introdusere sin egen variant, nemlig at kunsten må holde seg en armlengdes avstand fra politikken. Ordningen er demokratisk og skaper likeverd mellom de to parter. Da vil politikerne kunne si hva de mener om kunst uten å bli høvlet over og trakassert av kunstnere som følers seg krenket i sitt faglige sinnelag. Tiden er nå moden for et politisk oppgjør med denne særbehandlingen av kunstnerne.

Stinker

Er det noen som stinker i denne sammenheng så er det kunstnerstanden, som nå i 50 år har klart å holde politikerne på en armlengdes avstand, og det helt uten politisk legitimitet og kunstfaglige behov.

Jeg er ikke uenig i at kunsten skal være fri, eller at kunstnerne i visse henseender bør få offentlig støtte, men kunstnerne kan ikke kreve at politikerne må avstå fra å kunne ytre seg fritt om kunst. Det er et politisk krav, som er i strid med den faglige friheten og autonomien som kunsten selv eksisterer i kraft av.

Les også: Blågrønn regjering vil gi seg selv mer makt over kunsten. Det er illiberalt og bekymringsverdig, skriver Danby Choi

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar