Jeg er utrolig lei meg på vegne av alle de som vil miste jobben i månedene som kommer. Gjestene som ikke lenger kan besøke sitt favorittsted. Byene som blir fattigere.
All den innsatsen som har blitt lagt inn i Oslos kultur- og uteliv er i ferd med å forsvinne som følge av de strenge koronarestriksjonene. Regjeringen anerkjenner ikke verdiskapningen vår, og dermed er mange av Oslos barer, restauranter og scener i ferd med å bli fullstendig rasert.
Svært ryddige forhold
Vi i utelivsbransjen tar koronakrisen på blodig alvor. Som alle andre mennesker i samfunnet, deler vi selvfølgelig bekymringen for at koronapandemien kommer med en er reell fare for liv og helse.
Derfor har vi stor forståelse for at vi må ta vår del av dugnaden.
På den annen side, må vi da kunne forvente en regjering som tar sin.
Det eneste vi ber om, er at regjeringen kan komme på banen og ta ansvaret sammen med oss, i stedet for å bidra til det motsatte.
Ingen kompensasjonsordninger eller tiltakspakker har truffet utelivet særlig godt. Og det til tross for at vi har spesifikke restriksjoner som rammer akkurat vår næring.
Det hjelper ikke at vi har fått moms- og arbeidsgiveravgift-regningene utsatt med noen måneder. For i stedet vil de treffe oss som en boomerang på de månedene da utelivet omsetter aller minst.
Utelivet trenger, som alle andre i næringer, en egen kompensasjonsordning. Ikke fordi at vi er helligere enn andre, men fordi at utelivet er rammet av restriksjonene spesielt.
Lite smitte
Samtidig kunne vi også diskutert hvordan disse restriksjonene fungerer.
Utelivsbransjen har innarbeidet nye rutiner med bordservering og satt inn ekstra krefter for å holde orden. Men det sier seg selv at en tredjedel av omsetningen + flere ansatte = ikke bærekraftig.
Selv er jeg medeier i Blå, Internasjonalen, Bonanza, Feber og Fuglen. Hos oss har vi tatt nye risikovurderinger for hvert utested, og skrubbet toaletter, dørhåndtak, stoler og bord for hver eneste nye gjest. Dermed er stedene våre ofte tryggere enn de fleste andre steder i offentligheten.
Slik arbeider de fleste andre i vår bransje også. Dette kommer tydelig frem gjennom smittestatistikken, som til nå kan vitne om at det har vært svært lite smitte som kan spores til utesteder i Oslo.
Vi gjorde alt dette fordi vi tar ansvar, men også fordi vi håpet at myndighetene skulle se innsatsen vi har lagt ned.
Men det gjør de ikke.
Selv kjøpesentre som Ikea, Oslo City og Storosenteret får operere uten restriksjoner.
Vi i utelivet kan vi by på langt tryggere arenaer enn det buss, bane, trikk og fly kan.
Når vi først hindres i å kunne utøve dette, bør det si seg selv at regjeringen må bidra til å kompensere for dette tapet, slik at vi en vakker dag i fremtiden kan åpne gradvis og sikkert igjen, og komme tilbake til et kulturliv.
Hvis ikke vil regjeringen ha det på seg at små og uavhengige steder i Oslo har forsvunnet under pandemien.
Men dette handler ikke om samvittighet. Oslos innbyggere vil komme tilbake til et langt fattigere kulturliv, dersom tiltakspakker og kompensasjonsordninger ikke kommer nå.
Mange ringvirkninger
De største aktørene vil sikkert ha penger nok til å komme seg igjennom dette, men de små og uavhengige stedene som gjør byene unike vil aldri klare det uten hjelp fra regjeringen.
Regjeringen tar feil hvis de tror at utelivets lenge opparbeidede kompetanse på et trygt og rikt kulturliv er lett å erstatte. Forsvinner folkene som står bak disse stedene til andre næringer, kan Oslo våkne opp til en helt annen virkelighet.
Kanskje er det Espresso House, Starbucks og Burger King som åpner nye filialer.
Selv om vi er små, er vi mange. De unike stedene med totalt 17.000 ansatte. Utelivet er dermed også en stor økonomi, med store ringvirkninger på samfunnet.
Dersom vi konker, rammes også transportnæringen, bryggerinæringen, vekterselskaper, scenearbeidere, taxiene, musikerne, quizmasterne og lys- og lydfolkene, for å nevne noe.
Forstår ikke bransjen
At regjeringen ikke forstår denne bransjen ble godt illustrert på pressekonferansen der Bent Høie i sommer varslet innstramminger i skjenketiden til klokken 00.00.
Innstrammingen kom uten forvarsel og gjaldt fra påfølgende dag. Ifølge Bent Høie var det «tid for bransjen til å omstille seg».
At dette i tillegg var et vedtak uten særlig data til å underbygge en slik avgjørelse, var det utelivet som fikk kjenne på.
Ikke minst forflyttet festene seg til private hjem og sammenkomster, som fortsatte uten kontroll, edru vakter og voksne med oppsyn.
Vi hadde på dette tidspunkt satt opp vaktlister for hele august, ut ifra de skjenketider vi normalt har hatt. Som arbeidsgiver kan en selvsagt ikke bare kutte timene de ansatte har blitt forespeilet. Det bryter med norsk lov!
Problemet da, og som så ofte ellers, er at regningen igjen faller på utelivet, og at kassene er tomme hos altfor mange av oss.
Kan vi snakkes?
Jeg er ikke så sikker på om det er klokt å stenge ned utelivet fullstendig. Men gitt forutsetningen om at Bent Høie har myndighet, og dermed rett, er det særlig to spørsmål vi i utelivet gjerne vil ha svar på.
- Mener regjeringen at det er lønnsomt for staten å gjøre skattebetalere til navere, i stedet for å stimulere bransjen til både å holde folk i arbeid, og selv overleve, innenfor smittevernsreglene?
- Vil regjeringen bidra til at de hundretalls milliarder skattekroner som kommer kommer fra restaurant og uteliv, kommer tilbake til kommunene?
Jeg utfordrer herved Bent Høie, Jan Tore Sanner eller Torbjørn Røe Isaksen til å møte meg til debatt, men jeg tviler vel på at jeg eller noen andre i bransjen vil høre fra dere, dessverre.
