Om du ikke har sett «Bridgerton», hva har du gjort den siste måneden?
Netflix-serien om Londons sosiale scene på de tidlige 1800-år troner på topp i Norge, og er sett av over 63 millioner mennesker verden over.
En braksuksess, med andre ord, og mange har hyllet seriemogul Shonda Rhimes for hennes «fargeblinde» casting.
Både Aftenposten, VG og NRK omtaler serien som såkalt fargeblind, og Dagbladets Inger Merete Hobbelstad spør seg om «fargeblind casting» er fremtiden.
Også internasjonale medier som Refinery29, Vogue, The Wrap og Pitchfork har skrevet om Bridgertons «fargeblindhet» i positive ordelag.
Men er det egentlig noe vi bør heie frem?
Lett å si seg fargeblind
Mange som hevder at de ikke ser farge sier det ofte med gode intensjoner, og det er bra at man ikke legger vekt på noens hudfarge.
Men selv de beste intensjoner kan gå til slett spill.
Vi ønsker alle å komme dit hvor man ser tvers gjennom hudfargen og til andre og indre menneskelige kvaliteter, men å late som om folk flest har denne evnen, er dessverre ikke realistisk.
Mennesket er dessverre utstyrt med en rekke fordommer, og de er både naturlige og kulturelle. Å påstå seg så sofistikert at man ikke registrerer noens hudfarge er foreløpig altfor tidlig.
Så det kan faktisk hende at «fargeblindhet» er fremtiden, men for å komme dit må vi identifisere de rasistiske knutene først, og løse dem.
Mer godt enn vondt
Harvard-studien «Racial Color Blindness: Emergence, Practice, and Implications» (2012) konkluderer med at såkalt fargeblinde holdninger kan gjøre mer vondt enn godt i kampen mot rasisme.
Her står det blant annet at «å lukke øynene for kompleksitetene ved rase får dem ikke til å forsvinne, men gjør det vanskeligere å se at fargeblindhet ofte skaper mer problemer enn det løser».
Vi kan ikke hoppe bukk over samfunnets rasistiske problemer, vi må løse dem, og da kan vi gjerne begynne med å identifisere dem.
Det betyr ikke at alle er rasister, men at rasisme foregår. På film og tv bør man derfor ta aktive valg for å representere et mangfold som kan knuse fordommene.
«Bridgerton» bør hylles for sin mangfoldige cast, men fordi at de har gjort bevisste og aktive valg for å fremme dette.
Ikke for sin ignoranse.
Shonda Rhimes har sett og registrert forskjellig hudfarge, men skapt historier som understreker at vi alle kan passe inn i narrativet.
Fargeblindhet er ignoranse
Å hevde at man ikke kan se farge er i bunn og grunn en påstand knyttet til et privilegert ståsted.
For når du ikke registrerer hudfarge eller hva dette har å si, så har det kanskje sammenheng med at du ikke påvirkes i negativ grad av hvilken hudfarge du er født med. Du kjenner ikke på rasismen.
Ifølge Philip Mazzocco, forfatteren bak «The Psychology of Racial Colorblindness: A Critical Review» (2017), finnes det fire forskjellige typer fargeblindhet, basert på grad av fordommer og bevissthet knyttet til rase:
Den proteksjonistiske, den egalitære, den antagonistiske og den visjonære.
Det norske kommentariatet kan nok sies å være den visjonære fargeblinde: Den som ønsker seg et samfunn hvor man rett og slett ikke bryr seg om hudfarge. Han eller hun vil hylle en film med mangfoldig casting, hvor svarte spiller protagonister i samfunn som filmatiserer en tid da det ikke – eller knapt – fantes svarte der.
Det er velmenende, men fremdeles ignorant.
Mazzocco understreker at ingen av de fire typer fargeblinde – til tross for gode intensjoner – gjør antirasismen en tjeneste.
Vi bør heie på synlig mangfold
Vi har hatt mange runder med identitetspolitikk og representasjon i mediene, i alle fall etter BLM, så det er overraskende at fargeblindhet enda heies på.
BLM har pekt oss i en retning som ingen medier burde overse. Vi burde ikke dømme noen etter hudfarge, men det betyr ikke at forskjellsbehandlingen basert på hudfarge bør overses.
