Hva er egentlig basisen for identitet?
Kan vi redusere den til kromosomer og hvilke deler kroppen vår er født med?
Nei, det blir for enkelt.
Som språkviter og retorikkstudent ønsker jeg å legge til et nytt perspektiv i transdebatten.
Vi må se dypere enn biologiske faktaopplysninger, og spørre oss selv om det er samsvar mellom biologi og hvordan vi setter merkelapper på ting.
For akkurat nå er språkfilosofien og biologien på kollisjonskurs.
«Han» og «hun» er ikke biologisk
Friedrich Nietzsche var ikke bare en kjent filosof, men underviste også i retorikk på Universitetet i Basel.
Han var en av de første som mente at vi kun kan se tingen som vi ser den, og ikke som tingen virkelig er.
Nietzsche mente derfor at vi ikke kan ha naturalistisk syn på språk og ting.
Men det krever mange altså stadig – et syn om at det er et selvsagt forhold mellom selve merkelappen og det vi bruker merkelappen på.
Det er dog et stort antall språkvitere som mener at denne koblingen mellom ting og dets referenter er konstituert i språk- og kulturforståelse.
Klart. Kroppsdeler er bestemt fra naturens side. Det samme er sant hvorvidt vi har xx- eller xy–kromosomer.
Ingen transaktiviser benekter slike biologiske fakta.
Men hvor i de vitenskapelige funnene står det at vi alltid skal benevne personer med bestemte kroppsdeler og kromosomer med bestemte merkelapper?
Den sveitsiske språkfilosofen og semiotikkens (tegnlærens) far, Ferdinand de Saussure, underbygget dette og mente det var et skille mellom merkelappen og hva merkelappen betegnet.
Kultur som kilde til identitet
Svaret er like enkelt som det er banalt og brutalt.
Det står ingen steder i de vitenskapelige funnene at en person med penis eller xy-kromosomer samsvarer med han.
Når du kikker på kromosomer, står det ikke «han» eller «hun» på kromosomet. Dette er fordi at merkelapper ikke hentes fra naturen, men fra kulturen.
Det som virker som et naturlig samsvar mellom merkelapper og fysiske ting er bare en forestilling fra vår side, fordi vi tar koblingen mellom tingene og språket for gitt.
Finske «hän» som eksempel
Han- og hun-pronomen er ikke engang selvsagt i alle språk.
I for eksempel finsk har de kun hän for både kvinner, menn og andre.
Det er fordi finsk ikke har kjønnsbestemt pronomen, men felles for alle kjønn.
Finsk er også fritt fra grammatisk kjønn.
I andre språk som islandsk er språket allerede preget av «han», «hun» og «hen». Fordi språket generelt er sterkt flerkjønnet i utgangspunktet.
Med andre ord: Kjønnsbestemte pronomen er ikke universelt i alle språk.
Så hvorfor behandler vi dem som om de var ubevegelige?
Ikke kroppsrelativisme
Enkelte feminister og deres støttespillere vil påstå at hvis vi kaller en transkvinne for henne, ignorerer vi ubestridelige biologiske fakta.
Problemet er dog at det ikke er en definisjon av biologi vi gjør når vi kaller transkvinner for kvinner eller transmenn for menn.
Vi konstituerer en sosial størrelse vi kaller kjønnsidentitet.
Og menneskers rett til å forstå seg selv.
Transinkluderende betyr ikke biologiekskluderende
At en person har penis eller vagina er et biologisk faktum ingen vil bestride.
Verken transekskluderende radikalfeminister eller transaktivister benekter dette.
Men det er også hvor langt biologien strekker til for å snakke om kjønn.
Hvorvidt vi skal forstå individer som «han» eller «hun» er noe vi bestemmer som et sosialt og kulturelt språkfellesskap.
I dette sosiale og kulturelle språkfellesskapet kan man som samfunn bestemme om man skal anerkjenne minoritetenes selvidentifikasjon.
Det endrer ikke hvordan vi definerer kroppsdelene deres, men hvordan vi definerer dem som sosiale individer i samfunnet.
Det er i realiteten kun én ting som står veien for det språkkulturelle mangfoldet: At vi som kulturelt fellesskap og empatiske medmennesker er villige til å ta skrittet i deres favør. At vi slutter med biologibestemt portvokting av folks sosiale hverdag.
Vi som er heldige med å oppleve samsvar mellom vår identitet og vår kropp bør vise litt romslighet for de som ikke opplever et slikt samsvar.
Det kan vi gjøre uten at vi benekter biologiske fakta.
For det er ikke biologi vi blir bedt om å ta stilling til, det er folks plass i det sosiale fellesskapet.
Om noe blir vi biologifornektere ved å ikke gjøre det. Hjernen er tross alt en del av biologien den også.
Vi viser medfølelse for mennesker som opplever at det ikke er samsvar med deres indre og ytre fra fødselen av.