For Platon er skjønnhet og godhet tilnærmet det samme.
I «Symposiet» (ca. 385/380 f.Kr.) skisserer den greske filosofen en rangstige for kjærlighet, basert på hvilken type skjønnhet som dyrkes av elskeren.
Lavest på denne rangstigen finner du de som elsker den vakre kroppen.
Et par hakk lenger opp finnes de som elsker den vakre sjelen, og helt på toppen ruver den som elsker skjønnheten i seg selv – selve det gode.
Men er det egentlig slik?
Er skjønnheten og godheten så uløselig tvinnet sammen?
Lurt av etiketten
Platon er langt fra den eneste som har satt et likhetstegn mellom skjønnhet og godhet.
Dette er en dypt menneskelig tilbøyelighet.
For dyrevernsorganisasjoner er det alltid enklere å samle inn penger for å redde en søt panda, enn en skabbete afrikansk villhund.
På polet vil mange la seg lure av en vakker etikett, og anta at vinen smaker like godt som flasken ser ut.
Til og med ordet skjønnhet stammer fra middeltysk og betyr å skåne for ubehag.
Sjarmerende seriemorder
Assosiasjonen mellom skjønnhet og godhet er på sitt sterkeste i relasjonen mellom mennesker.
Om du ser en vakker person vil du sannsynligvis tilskrive dette mennesket alle mulige slags positive kvaliteter, som de aldri har tatt seg bryet med å kultivere hos seg selv.
Pene mennesker blir gjerne oppfattet som smartere, morsommere og mer suksessfulle enn andre mennesker.
Det finnes også studier som indikerer at attraktive forbrytere blir vurdert som mindre farlige – og mindre skyldige – enn uattraktive forbrytere.
Ted Bundy er det klassiske eksempelet på dette fenomenet.
Denne attraktive og sjarmerende seriemorderen fikk hundrevis av frierbrev mens han satt i fengsel – dømt for flere bestialske mord.
Han fridde faktisk til en av sine kvinnelige beundrere under en rettssak, og paret skal angivelig ha fått et kjærlighetsbarn sammen.
Et annet berømt eksempel er Robert Chambers, også kjent som «the preppy killer».
Media gjorde Chambers til en verdenskjendis – ikke på grunn av den grusomme forbrytelsen han var tiltalt for, men på grunn hans slående utseende.
Oser av ondskap
Akkurat som vi har en tendens til å sammenblande det skjønne og det gode, har vi også en tilbøyelighet til å forveksle det stygge med det onde.
Dette har blitt innprentet i oss helt siden vi leste våre første bøker og så våre første filmer.
Tenk bare på Voldemort i «Harry Potter», Gollum i «Ringenes Herre» og Senator Palpatine i «Star Wars».
Disse karakterene oser av ondskap, og det skyldes i stor grad deres frastøtende utseende.
Et gammelt fenomen
Assosiasjonen mellom stygghet og ondskap er langt fra nyetablert.
Allerede på 1600-tallet fantes det kompliserte systemer for å kartlegge forholdet mellom menneskets ytre utseende, og deres indre egenskaper.
Denne fascinasjonen nådde sitt høydepunkt i form av pseudovitenskaper som fysiognomikk og frenologi, to intrikate systemer for å klassifisere mennesker basert på hodeform og ansiktstrekk.
Et lite attraktivt utseende ble konsekvent forbundet med ondskap og dumskap.
I kortromanen «Dr. Jekyll og Mr. Hyde», som er skrevet av Robert L. Stevenson i frenologiens høydager, er sammenhengen mellom utseende og moralitet spesielt påfallende.
I fortellingen blir leseren introdusert for Henry Jekyll, en godhjertet og respektabel lege som pines av mørke impulser. Legen fremstiller derfor et botemiddel for å spalte vekk ondskapen fra sjelslivet.
Eksperimentet går ikke helt som planlagt.
Istedenfor å renske sjelen for aggressive impulser, blir personligheten til doktoren splittet i to:
Den moralske delen, personifisert som Dr. Jekyll, har et tiltrekkende og tillitsvekkende utseende.
Den umoralske delen, personifisert som Mr. Hyde, har et utseende som er frastøtende og apeaktig.
Stevenson antar altså en uløselig sammenheng mellom ondskap og stygghet. For leseren fremstår denne assosiasjonen som fullstendig naturlig.
Hvorfor ikke?
Forholdet mellom ondskap og stygghet er faktisk så veletablert innenfor film og litteratur, at enhver forteller kan skape et effektivt forventningsbrudd ved å gi positive egenskaper til stygge karakterer.
Quasimodo fra «Ringeren i Notre-Dame» er ett eksempel, «Frankenstein»-monsteret er et annet.
Det kan virke som at det er lettere å akseptere at det stygge er godt, enn at det vakre er ondt.
Det er nok derfor dronningen i «Snøhvit og de syv dvergene» må forvandle seg til en stygg, gammel kjerring, før hun kan gi det forgiftede eplet til sin vakre stedatter.
Den samme mekanismen gjør at leserne til Toni Morrison blir overrumplet når hun lar Sethe, hovedkarakteren i «Beloved», undre seg over om helvete er et vakkert sted.
Tanken slår Sethe mens hun reflekterer over kontrasten mellom de vakre omgivelsene på «Sweet Home», plantasjen hvor hun blir holdt til fange, og de barbariske handlingene som blir utført på eiendommen.
Morrison skriver:
«(…) selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke gav henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet. Den så aldri like fæl ut som den var, og det fikk henne til å lure på om det var pent i helvete også. Ild og svovel, jo visst, men skjult i grønne lunder.»
De fleste av oss vil nok stritte imot ideen om et vakkert helvete fordi skjønnheten og godheten er så sterkt assosiert. Men hvorfor skulle ikke helvete være et vakkert sted?
Det vakre og det onde er tross alt perfekte forbundsfeller: Skjønnheten kan nemlig brukes for å gi det onde et anstrøk av det gode. Dette skyldes en form for klassisk betinging, altså at skjønnhetens velbehag smitter over på det som blir presentert i kombinasjon med det vakre.
Vakre kjøttetere
Sirenene fra Homers epos, «Odysseen», utnytter denne lovmessigheten for å tilfredsstille sin glupske appetitt for menneskekjøtt.
Disse kvinnelignende skapningene bruker sine vakre kropper og sin overjordiske sang for å lokke forbipasserende sjøfarere i døden.
De ulykksalige sjøfarerne oppdager aldri at sirenene er omringet av råtnende lik og solblekede knokler, for deres øyne er blendet av skjønnhet.
I naturen finnes mange dyr og planter som bruker samme strategi som sirenene.
Kannebæreren, en kjøttetende plante, lokker insekter direkte ned i fordøyelsessystemet sitt ved hjelp av liflige dufter.
Marulken tiltrekker seg småfisk ved å produsere et vakkert lys i det stummende havmørket.
Helvete – et vakkert sted
Nei, skjønnheten og godheten er langt fra det samme.
Men dette betyr ikke at det stygge er mer moralsk enn det skjønne, eller at det heslige er å foretrekke fremfor det vakre.
Det betyr derimot at vi må vokte oss i skjønnhetens nærvær, for vi vet aldri om det er en muse eller en sirene som trollbinder oss.
Basert på utseende alene, er det nemlig umulig å avgjøre om vi står ansikt til ansikt med Dr. Jekyll eller Mr. Hyde.
Hvis Mr. Hyde hadde vært den vakre av de to, ville vi neppe fattet mistanke før skurken stod der med fingrene om strupen vår.
Så stor er skjønnhetens makt, så fullstendig kan den forlede våre øyne.
Derfor er jeg overbevist om at helvete også er et vakkert sted.
Ild og svovel, jovisst, men skjult i grønne lunder.
Å tåle det stygge
I begynnelsen av februar ble dokumentarfilmen «The bad and the beautiful» sluppet som leiefilm på det norske markedet.
Filmen gir et innblikk i kunstnervirket til den legendariske fotografen Helmut Newton.
Hans «modus operandi» var å bruke det vakre som et middel for å vise fram det sjokkerende og provoserende.
Newton brukte med andre ord sitt talent for skjønnhet som et redskap for å konfrontere samfunnet med ubehagelige sannheter.
Fotografen visste at forholdet mellom skjønnhet og godhet er mer komplekst enn vi liker å tro, og brukte denne kunnskapen for å åpne opp nye rom for refleksjon.
Kanskje er dette overførbart til dagens samfunnsdebatt?
Det er ikke sikkert at de ideene som virker tiltrekkende på overflaten løser noen problemer. Og det kan tenkes at «de stygge ideene» vil gjøre samfunnet godt.
Noen ganger må vi lære oss å tåle det stygge om vi skal finne fram til det gode, for det er ikke gull alt som glimrer.
