Gjennom hele pandemien har det vært en kilde til frustrasjon at tiltakene virker å ramme tilfeldig, og i praksis fremstår ufornuftig og lite gjennomtenkt.
Spørsmålene går igjen om hvorfor det ene er lov, men ikke det andre.
Anklagen om at myndighetene må være dumme er en trofast gjenganger, og ofte virker det som følelsen er gjensidig.
Uendelig komplekse samfunnsutfordringer forvirrer, og stadig oftere søkes det hjelp fra matematiske løsninger som skal knekke kodene for oss.
Men noen av disse løsningene er så smarte at de transmogrifiserer inn i en ny dimensjon av dumhet, så gjennomført åndsforlatt at bare noe forferdelig avansert kunne brakt det til verden.
En tankeløs ferd fra punkt til punkt
Matematiske modeller står bak alle beregninger av tiltak, og bak projeksjonene av pandemiens omfang og skadepotensial.
Når vi hører om hvor mange som kan bli smittet i neste bølge, så kommer tallene fra abstrakte konstruksjoner av digitale samfunn hvor du og jeg er forvandlet til X-er og Y-er med randomiserte bevegelsesmønstre i en tankeløs ferd fra punkt til punkt.
Så hvis du har følt at smitteverntiltakene forutsetter at du er en tulling, så har du på mange måter rett.
Faktisk er det enda verre, fordi du er ikke engang ansett som en tulling, du er en dataprogrammert tilfeldighet. Hinsides dumhet, fordi dumhet i det minste fordrer et bevisst vesen av noe slag.
Når du plutselig enser at du befinner deg midt i denne virtuelle virkeligheten, og på et eller annet nivå forstår at du er fratatt all autonomi og menneskelighet, så er reaksjonen et sted mellom oppgitt frustrasjon og totalt raseri.
Menneskelighet ødelegger modelleringen
Å bli redusert til en abstraksjon er dypt provoserende, og det treffer oss i kjernen av hva vi er.
Det er følelsen når du konfronterer Nav-systemet, eller konsernets nye effektiviseringsmodell.
I offentlig sektor kjenner mange en form av dette i magiske oppfinnelser som new public management.
Arbeidsdagen blir kvantifisert sånn at hver enhet i systemet kan yte optimalt, for eksempel ved å angi en presis tidsbolk til hver abstrakte pasient eller elev, og avkreve nitidig rapportering av alle arbeidsoppgaver.
For at modelleringens projeksjoner skal treffe, er det helt avgjørende at ingen agerer uavhengig, bruker eget hode eller avviker fra planen.
Elementet som ødelegger for modellene er menneskelige egenskaper som spontanitet, skjønn, kreativitet og liv.
Derfor må folk oppføre seg, underkaste seg ordrene som er basert i beregninger om hvordan vi flater ut kurven, eller hvordan vi får systemet til å produsere maksimalt til tross for de beklagelig suboptimale skapningene som opererer inni det.
Problemet er aldri den fantastiske digitale krystallkulen som bommer på spådommen, det er de udugelige kjøttposene i virkeligheten som føkker opp med de udisiplinerte bevegelsene sine.
Vi tvinges til å bli tall
Forgudingen av nøyaktighetsdisipliner er ansvarlig for dette.
Vi ser resultatene fra harde vitenskaper, matematikken og fysikkens skarpe streker under svarene, og det kaotiske menneskelivet blir misunnelig. Hvorfor kan ikke tilværelsen også ha denne tydeligheten?
Hvis bare hverdagen kunne være regelstyrt og klar sånn som de digitale modellene, så hadde vi kanskje sluppet å være så usikre og famlende hele tiden.
Denne tenkningen er en felle, og når den gjennomføres sosialt og politisk får vi mennesker som skal tvinges til å bli tall.
Når statistikere lager modeller om adferd som skal spå hvordan vi handler, så opererer de ut ifra en forutsetning om at alle er like.
Varianter av denne ideen blir ofte lattermildt gjengitt i kalkulerende kohorter, som fastslår at vi ikke er så spesielle eller individualistiske som vi tror, egentlig er vi veldig forutsigbare og enkle.
Spontan intelligens i unike situasjoner
Alle tiltakene er varianter av dette menneskesynet. De opererer med store upersonlige tall av mennesket på populasjonsnivå, og former politikken etter dette.
Dermed får vi sveipende tiltak som ikke kan skille på hvilke konkrete fritidsaktiviteter, serveringssteder, butikker eller folk som medfører smitterisiko i praksis.
Unnskyldningen for manglende nyansering er at man skal «begrense mobilitet», som er mattespråk for at folk ikke skal bevege på seg.
Bare forflytningen av kroppen er risiko – hvis X personer beveger seg Y vil smitten øke Z.
Fraværet av nyansering er en konsekvens av modelleringen, ikke av folks kapasitet.
Fordi modellene ikke takler å inkorporere en kalkulering av spontan intelligens hos hver aktør, eller at de befinner seg i unike situasjoner, så må vi påbys å handle i samsvar med modellen.
Hjelpeløs i møte med hverdagen
Ironien er at tiltakenes effektivitet ikke lar seg måle, bare simuleres.
Ingen vet om stengte butikker og kafeer faktisk reduserer de evinnelige smittetallene.
Derimot vet vi at en lokal sjappe på 70 kvadratmeter, som aldri i sin levetid har nærmet seg halvfullt lokale, og nå snart er konkurs, i praksis medfører en smitterisiko som presser uendelig mot nullpunktet.
Paradokset er at den modellerte fortreffeligheten er hjelpeløs i møte med den mest trivielle hverdagslige hendelse, som hvis den skulle brytes ned til en simulering vil protestere med sin ubegripelige kompleksitet.
En kompleksitet som et barn kan mestre på rent instinkt, som den enkleste blant oss navigerer helt uten mental innsats.
Men denne intuitive intelligensen skal vi tvinges til å undertrykke, for å tekkes en simulert verden som er bokstavlig talt åndsforlatt.
Alt av instinkter, intuisjoner, feeling og teft blir marginalisert og nedgradert, skal viskes vekk til fordel for algoritmisk presisjon.
