Anmeldelse: Fam Irvoll S/S 2018 på Sentralen.
BLÅ OG GULE diskolys blinker ned på gulvet. Trance-legenden Scooter spilles gjennom anlegget. Det er duket opp for Fam Irvolls visning i Marmorsalen på Sentralen, og mange følelser skal vekkes brått, med komikeren Henrik Thodesen som første modell. Han rister av seg noen dansemoves og setter listen høyt for stemningen.
Men straks tennes et mer fotovennlig catwalk-lys, og resten fortsetter på litt mer normale premisser. Kontrasten kan vel sies å ha ødelagt noe for seg selv.
Bra casting
Men det er modellenes tur nå, og de bærer virkelig denne visningen. Castingen er bra, og viser et bredt spekter av kvinner i de fleste former og fasonger.
Mange av modellene ikke er vant med å gå visninger, men catwalk-koreografien virker godt innøvd, og alle serverer en god dose attitude på poseringspunktet. Dette hjelper på å holde humøret oppe under store deler av visningen.
Banalt og repetitivt
Hele kolleksjonen er overøst av trykk. Med ord som «Botox», «Restylande» og «Drømmedama», leverer trykkene budskapet til kolleksjonen på en direkte, og selvsagt noe banal måte.
Noen av trykkene repeteres opp til fem ganger gjennom visningen, som gjør at hele kolleksjonen føles repetitiv og kjedelig i lengden. Typografien gjør også at mange av printsene virker utdaterte. Fam Irvoll kan grafisk design, og derfor bør man kunne forvente mer enn en oppbrukt “Metallica”-font.
Alt i alt virker kolleksjonen forhastet, og det tredimensjonale sømarbeidet Fam Irvoll er kjent for er fraværende.
De sterkeste antrekkene
En favoritt er helt klart en rosa track-suit i sateng. Også toppen og skjørtet i rosa velur, og babydoll-kjolen i rosa organza imponerer.
Disse leverer de samme budskapene som resten av kolleksjonen, men på en mer indirekte og tilfredsstillende måte.
Stylingen er ellers leken og skamløs. De fleste modellene er utstyrt med samme type Gaitline x Fam Irvoll-sko, og alle solbrillene er av samme type. Den gjennomgående stylingen bidrar i å skape en helhetsfølelse, selv om modellene er vidt forskjellige. Den eneste blemmen med stylingen er de kabuki-inspirerte leppene, som føltes som én referanse for mye sammen med resten.
ALT I ALT leverer Fam Irvoll en høyst kommersiell kolleksjon, med for mange antrekk og et i overkant banalt uttrykk. Det hele ender med et ordentlig flashback til 2003, med en liveopptreden av Dina og låten «Bli hos meg».
Men selv med alle modellene som backup-dansere, blir avslutningen i overkant klein. Det som kunne blitt en fenomenal avslutning på en helt ok visning, oppleves heller som en nattklubb hvor noen ved et uhell skrudde på alle lysene. Men det er verken Dina, modellene eller Fam Irvoll sin feil.