Måten vi snakker om musikk, måten vi kommuniserer musikk, og det aksepterte musikkteoretiske rammeverket har – i det hele tatt – en dyp kolonialistisk arv.
Du kan prøve det selv, hvordan vil du representere musikk grafisk uten å bruke vestlig notasjon?
Nå har musikken, spesielt den klassiske musikken, den siste tiden måtte hamle opp med sin egen koloniale arv.
Men den 23. september publiserte Subjekt et innlegg fra sosiologiprofessor Frank Furedi, hvor Furedi tar til orde for synspunkt som fundamentalt misrepresenterer avkoloniseringsdebatten.
Det hvite geniet
Dette betyr imidlertid ikke at vi som tar til orde for en avkolonisering av klassisk musikk mener alle vestlige konseptualiseringer av musikk må forkastes, men simpelthen at vi må unngå å tenke at den nåværende vestlige kulturdominansen ikke er minst delvis et resultat av kolonialistiske strukturer – både historiske og nåværende.
Å tenke at grunnen til at alle som er involvert i musikkutdanning analyserer Bach og Beethoven til døde, mens ting som rytmiske nyanser i norsk folkemusikalsk tradisjon blir forbigått i stillhet kun beror på den enes estetiske følsomhet bidrar bare til å bygge oppunder en hierarkisk struktur som verdsetter en ekstremt begrenset type «geni» over noen andre.
Her er den direkte skadelige dimensjonen av holdninger som Furedis åpenbar.
Han titulerer avkoloniseringsbevegelsen som «et korstog mot selve den vestlige sivilisasjonens meritter», som om destruksjonen av vesten er det overordnede målet med avkolonisering. Det er direkte feil.
Vi må vedgå at grunnen til Beethovens enorme anseelse ikke er utelukkende estetiske kvaliteter i musikken hans, men også at han som hvit mann født i Europa passer inn i et bestemt bilde av geniet skapt i Europa og transportert ut i resten av verden.
Stråmannsargumentet
Jeg har derimot aldri kommet over noen som oppriktig talt mener at Beethovens musikk bør bannlyses fra konsertsalene.
Derimot bør vi absolutt vie ham litt mindre plass på konsertprogrammene og i historiepensum til fordel for stemmer som har måttet tie fordi all den offentlige oppmerksomheten blir slukt av komponister som Beethoven, Mozart og Wagner.
Du blir ikke rasist av å høre på Beethoven. Vestlig klassisk musikk er ikke iboende verken et korrumperende eller forherligende element i samfunnet, det er vår behandling av musikken vi må være kritiske til. Hvem er på pidestall, hvorfor er de der, hvem er ikke der, hvorfor er ikke de der? Musikk står ikke utenfor samfunnet, men er en dypt integrert del av det.
Avkoloniseringens røtter er ikke anti-vestlige, det handler ikke om å diskreditere vestlig kulturarv. De er feministiske, de er egalitære, de tar til orde for at stemmer fra andre steder enn Europa og Nord-Amerika skal få skinne, og at vi må se kritisk på hvem vi setter på pidestaller og hvorfor de skal få så særegne posisjoner i vår kulturelle bevissthet.
Beethoven er trygg
Vi kommer fortsatt til å høre på Beethoven om hundre år, men forhåpentligvis også på Barbara Strozzi, Joseph Bologne og andre skikkelser som har måttet bukke under for mannlige romantiske fra vest-Europa.
Hør. Ingen vil at klassisk musikk aldri skal ha en emosjonell resonans i deg. Ikke vær redd for at noen skal ta fra deg din subjektive opplevelse av et kunstverk, finner du glede i klassisk musikk er det utelukkende positivt, og det er sjeldent noe iboende ondt i musikken.
Det er fullt forståelig at om noen angriper musikk du som lytter har et dypt forhold til føles dette som et angrep på deg som person. Musikk er en av måtene vi som mennesker forstår oss selv og forstår andre på, danner fellesskap og uttrykker det uuttrykkelige. Men ikke se deg blind for det, personlig affeksjon er ingen unnskyldning for historieløshet.
