Hva er museenes viktigste bestanddeler?
Om vi skal tro de siste årenes aktiviteter i hovedstaden, er det ikke innholdet i museene; objektene eller historiene de formidler, men bygningene og veggene de består av.
Nylig åpnet det omdiskuterte Munchmuseet i Bjørvika, neste år står Nasjonalmuseet for tur og for noen uker siden ble det klart at Vikingskipsmuseet på Bygdøy skal holde stengt i (minst) tre år, før de også åpner dørene til flunkende nye lokaler.
Det mangler ikke på entusiasme og interesse for disse nye museumsbyggene. De er heftig debattert og omdiskutert mens de er i prosess, og når de omsider åpner dørene for publikum, strømmer folk til for å oppleve de forhåpentligvis storslåtte og velfungerende nye bygningene og utstillingsrommene.
I dette havet av diskusjoner rundt museenes ytre kvaliteter, kan det virke som vi har mistet noe av interessen for det indre – selv kjernen i museene, nemlig samlingene. For med dette som eksistensgrunnlag, spiller det egentlig noen rolle hvilke bygninger museene bebor?
Hypotetiske institusjoner
I Oslo har vi de seneste årene forholdt oss til museene våre som rent hypotetiske institusjoner. Særlig er det Nasjonalmuseet som har vært mottakeren av sterkest kritikk. Nrks Mona Pahle Bjerke har ikke vært forsiktig når hun beskriver museets manglende evne til å forvalte vår felles kulturarv i perioden uten faste visningsrom, og den samme kritikken ble på nytt rettet mot Vikingskipsmuseets ombygningsplaner.
Den Ungarsk-Franske arkitekten, teoretikeren og kunstneren Yona Friedman arbeidet i mange år med et kollaborativt prosjekt ved navn «Museum without buildings» hvor ambisjonen lå i å oppløse de fysiske veggene for å demokratisere og tilgjengeliggjøre innholdet. Slik ville hun skape en friere kontekstualisering og sammenstilling av kunstverk og historiske objekter. Gjennom en rekke midlertidige strukturer, bestående av et åpent, mobilt og modulært byggesett kan museet (eller andre institusjoner) eksistere som en institusjon frigjort fra en begrenset lokalitet.
Vårt eget indre museum
I den franske teoretikeren, forfatteren og kulturpolitikeren Andre Malrauxs (kulturminister 1958-1969) verk «Le Musée imaginaire» er det nettopp i fantasien, eller vår indre tankeverden at museet egentlig lever. For det finnes ikke ett eneste museum som noensinne er i stand til å virkelig forvalte totaliteten av sine samlinger. De vil heller aldri være i stand til å fritt kontekstualisere eller konstruktivt bearbeide helheten av det de besitter – fordi helheten er for stor og narrativene for mange – selv en liten samling kan presenteres på nærmest uendelig mange måter.
Her finnes et uforløst potensiale – kan ikke hver enkelt av oss være i besittelse av sitt eget, indre (og dermed virkelig felles) museum?
Det er en oppløsning av de fysiske rammene rundt museet, og frigjøringen av innholdet som i denne sammenhengen blir et uungåelig tankekors. Museumsbygget er symbolbærende for langt mer enn en institusjon med faglig tyngde, det opprettholder også en forståelse av museet som en institusjon slik den alltid har vært.
Fantasimuseum
Gjennom pandemiene, mens museer har holdt stengt, har vi fått muligheten til å forstå at museets samling og bygg ikke er så tett sammenvevd som vi skulle tro. For kan vel ikke en museumsinstitusjon fungere og agere i samfunnet fristilt fra å virke innenfor en enkelt, og begrenset bygningskropp? Undergraver ikke museene sin egen rolle når de insisterer på at det bygget, og ikke samlingen som skal stå i fokus?
Det siste året har likevel også avslørt en svakhet hos museene – det ser ut til at de ikke riktig vet hva de skal gjøre dersom veggene, eller veggenes funksjon som visningsflate forsvinner. Innholdet, og de fortellingene som ligger lagret i depoter og magasiner, forblir potensielle, hypotetiske fortellinger.
Avslutningsvis kan det være interessant å trekke frem et nytt prosjekt tilknyttet Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam. Tidligere i år åpnet Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam et publikumsrettet depot, hvor hele museets samling på mer enn 150.000 verk befinner seg. Mye mat til våre egne fantasimuseer. Det vitner om at det er mulig for museene å løsrive seg fra både betongbygninger og kuratorens narrativ.
Kunstverk vil alltid ha behov for tak over hodet, de må ivaretas, trygges og vedlikeholdes. Men det er ikke gitt at det skal det skal, eller bør, fungere slik det gjør i dag.
