I et innlegg publisert i Subjekt svarer Tord Bakken Friis, en historiestudent, på mine meninger rundt å bevare samisk kultur. Det setter jeg pris på, og jeg opplevde innlegget hans som nesten helt konstruktivt. Jeg mener nemlig han tillegger meg noen meninger jeg ikke har gitt uttrykk for, og har vridd om på deler av det jeg har sagt om temaet i gårsdagens innlegg i VG. Samtidig ønsker jeg å utdype mine synpunkter, og det får jeg anledning til i dette motsvaret.
I sitt innlegg påstår Friis at jeg argumenterer for at samer skal beskytte seg selv ved å forhindre at vår kultur endrer seg. Dette har jeg aldri sagt, og kommer aldri til å mene at vi gjør. Her blir jeg altså tillagt meninger jeg absolutt ikke har. Tvert imot er jeg en av de i min generasjon samer som går i bresjen for å endre og utvikle vår kultur. Blant annet gjennom hvordan jeg tar elementer av joik inn i en ny sjanger, som jeg selv liker å kalle «popjoik». Gjennom samarbeidet mitt med verdensartisten Alan Walker er jeg med på å redefinere hva joik kan være, og gjøre det mer tilgjengelig for verden.
Det jeg derimot er kritisk til er at vår kultur fritt skal kunne approprieres av hvem som helst. Dette fordi vår kultur allerede i lang tid har vært truet, og som et samfunn med ganske få representanter, er vi veldig sårbare når andre tar seg friheten til å definere oss. Men en ting er klart: samisk kultur har alltid vært i utvikling, fortsetter å utvikle seg, og er på ingen måte «frosset i tid», som Friis påstår.
Jeg opplever også at Friis i sitt innlegg påstår at jeg på et vis er imot inkludering, og at jeg argumenterer for å isolere den samiske kulturen. Dette er jeg helt uenig i. Mange samiske talspersoner, som meg selv, har viet våre liv til å fortelle, og på den måten dele, av vår stolte kulturarv. Jeg ønsker at majoritetsbefolkningen skal lære om hvordan man setter opp en tradisjonell lavvu, hva som er de mange funksjonene til en joik og hva med de samiske språkene som er så unikt. På denne måten mener jeg at jeg absolutt ikke isolerer min kultur, tvert imot ønsker jeg å gjøre kunnskap mer tilgjengelig, så vi kan forstå hverandre bedre på tvers av kulturer. For meg er det bare viktig at denne kunnskapen kommer fra de som faktisk innehar den.
Det å isolere kultur, og det å utvikle kultur på egne premisser, er to helt forskjellige ting. Jeg ønsker alle og enhver velkommen til å lære og nyte samisk kultur, for eksempel gjennom tradisjonell mat, eventyr og musikk, for det er få ting som varmer så mye som å møte en ikke-same som genuint ønsker å lære om samisk kultur og historie, ved å lytte og få innsikt. Ved å være åpne, og lære av andres kulturer, kan vi jo alle være allierte i hverandres kamper, ved å støtte og skape oppmerksomhet rundt hverandres synspunkter og behov.
Men når det kommer til å utvikle en kultur, så mener jeg helt og holdent at det skal gjøres av kulturbærerne selv. Det er en stor demokratisk utfordring i dag at det mangler samiske debattplattformer, der vi internt får ta opp problemstillinger på egne premisser. Mange unge samer oppgir i dag at de er redd for å ytre sine meninger i offentligheten, fordi samer lett settes opp mot hverandre av det norske majoritetssamfunnet, for ikke å snakke om all hetsen du risikerer å motta etterpå.
Om alle kunne være bevisste på forskjellen mellom nettopp det å være «alliert» og «kulturbærer», så ville det for meg løst mye. Disse forskjellige rollene jeg mener vi har, forklarer også hvorfor det blir problematisk at en ikke-same bærer kofta. Vår nasjonaldrakt er en av de tydeligste og viktigste identitetsmarkørene vi har. En «kulturbærer» kan og vet så mye om hvor lange tradisjoner, og hvor mye kunnskap som ligger i sømmene og kantene på dette håndverket. Det er en måte å kommunisere hvem du er på, hvor du kommer fra, hvilken slekt du tilhører.
I det denne identitetsmarkøren blir brukt som kostyme, så forsvinner all kulturen i det. Selv som en «alliert» med mye kunnskap, vil budskapet i koften du bærer forsvinne, fordi den ikke kan fortelle hvor du, som ikke-same, kommer fra. Kofta, som for mange av oss er det mest verdifulle vi har, blir dermed redusert til et hvilket som helst plagg. Som om det er tilfeldig hvordan den er sydd sammen.
Videre må jeg jobbe hardt for å tolke Friis i beste mening, for å ikke oppleve at han ser på samer som en litt laverestående folkegruppe. «Nordmenn om hundre år vil ikke være som oss, akkurat som at vi ikke er like våre forfedre. Men samene skal tydeligvis isoleres, eller i det minste endre seg på sine egne premisser.», skriver han. Da må jeg først si at samer i dag ikke er mindre ulike våre forfedre, enn nordmenn er sine. Og om vi så har bevart noen tradisjoner bedre enn man har gjort med norsk kultur, så er det jo ikke fordi vi ikke er i stand til å utvikle oss. Det er jo fordi vi ser verdien av urkulturen vår, og det spesielt i dagens samfunn. I en klima- og miljøkrise trenger verden sårt urfolksskunnskap, og vi skal være glade for at denne kunnskapen om naturforvaltning fortsatt eksisterer i dag.
Avslutningsvis sier Friis at jeg på denne måten, i kraft av å være minoritet og offer for fornorskingspolitikken, kan hevde at samer har en rett til å beskytte seg selv. Det er jeg selvfølgelig helt enig i. Hvorfor skal vi ikke ha den retten? Det er jo også interessant at Friis tar seg friheten til å snakke som en utsending fra den Norske statsmakt: «Ja, fornorskningen av samene burde fordømmes. Den norske stat tar avstand fra dette, det vil aldri skje igjen.». Er han klar over at mange samer i dag opplever at fornorskningen, blant annet i form av grønn kolonialisme, bare fortsetter? At fornorskningen aldri tok slutt? På hvordan måte mener han egentlig at den norske stat har tatt avstand fra fornorskingspolitikken? Og hvordan kan han love at de samme feilene ikke vil gjenta seg?
Når Friis da avslutter med dette: «Jeg sier ikke at samene ikke kan fortelle om sin tragiske historie. Det jeg sier er at fortiden ikke skal definere nåtiden, eller fremtiden.»
Så ønsker jeg å avslutte med å spørre: Er det da du som da skal definere nåtiden, eller fremtiden min? Eller er det meg?
