«Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden». Et kjent sitat og en kraftig advarsel fra George Orwells roman, «1984» (1949). Dette er en advarsel som dessverre blir stadig mer aktuell. Å revidere, omskrive eller utfordre historiske overbevisninger er ikke nytt.
Men kampen om fortiden virker til å bli stadig viktigere for verdens autoritære ledere, og det er ikke et godt tegn.
Damnatio memoriae
Keiser Septimius Severus, farao Akhnaton og pave Alexander VI. Alle tre er profilerte historiske skikkelser som ble utsatt for damnatio memoriae, en «fordømmelse av minne».
I dag er vi kjent med prosessene de tre ble utsatt for: en avstraffelse som gikk ut på at historiske levninger, kilder og framstillinger ble sensurert og ødelagt. Lignende prosesser har blitt gjentatt helt fram til moderne tid. Josef Stalin var kjent for å fordømme sine fiender, enten det var Nikolai Yezhov eller LevTrotskij, som begge «forsvant» fra fotografiene og historiebøkene.
Nazistene fordømte idealene fra opplysningstiden og den franske revolusjonen, mens den amerikanskledede koalisjonen som invaderte Irak i 2003 raskt satte i gang en prosess med å fordømme Ba’athpartiet slik at irakerne ikke skulle forherlige Saddam Husseins regime.
Fordømmelse og revisjon
Fordømmelse av fortiden er altså vanligvis det første skrittet for ledere og bevegelser som vil sette seg selv i sentrum av en ny historie. Det klart mest kjente moderne eksemplet er IS. Tiden kalifatet herjet i Midtøsten var kjennetegnet av deres voldsomme brutalitet mot all kulturarv, noe som kan minne om Røde Khmers herjinger i Kambodsja på 1970-tallet.
Men like mye som IS ødela fortiden, satte de seg selv i midten av et nytt historisk narrativ. Takket være internett, og spesielt sosiale medier, gikk dette uhyggelig raskt.
Det var ikke nødvendig å skrive om historiebøker, redigere bilder eller endre pensum i skolen. Propagandaen raste gjennom de okkuperte områdene og skapte klare forestillinger om både fortiden og framtiden. Heldigvis ble ikke framtiden IS drømte om en realitet, men metodene deres er noe vi burde ta lærdom av, enten de er knyttet til ekstremistbevegelser eller autoritære ledere.
Historiens makt
For hva er det egentlig et tegn på når fortiden fordømmes og rekonstrueres, og hvorfor har det skjedd så ofte nylig? Russlands president Vladimir Putin annonserte i august 2021 at landet skulle etablere en «kommisjon om historisk utdannelse», som mange frykter vil gi Putin makten til fritt å revidere russisk historie.
Kinas president Xi Jinping har satt seg selv i sentrum i landets nye resolusjon, hvor hans eget navn nevnes oftere enn folkerepublikkens landsfader Mao Zedong.
I 2018 startet Indias statsminister Narendra Modi et arbeid for å bevise at landet ikke er så multikulturelt som moderne historie har påvist, mens Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har argumentert for at han legitimt kunne komme sine historiske «frender» til hjelp da han ville intervenere militært i Libya.
Mer enn selvhøytidelighet
På overflaten kan det virke som at Putin, Xi, Modi og Erdogans historiske revideringer kommer som et resultat av selvhøytidelighet, som et overdrevet ønske om å framheve egen politiske prosjekter og som et ledd i konstruksjonen av personlighetskulter. Men faktum er at fordømmelsen viser at de har lykkes, eller er nære ved å lykkes, med sine ambisjoner. For sammenlignet med IS behøver ikke en statsleder rasere fortiden og fokusere fullt på framtiden. Prosessene må foregå i det stille. Det krevers disiplin, nøye planlegging og statslederne må slå til på riktig tidspunkt.
Etter 21 år ved makten og en knust opposisjon har Putin nå kontroll over russisk historie. Etter 9 år ved makten, et avdemokratisert Hong Kong og et aldri sterkere Kina, har Xi gjort seg selv til en av de viktigste lederne i landets historie. Begge kontrollerer både nåtid og fortid. Mye tyder på at Modi og Erdogan har tilsvarende ambisjoner. De vil kanskje ikke bli like eneveldige, men de vil eie historien og det de ikke liker kan da fordømmes. De har alle redskapene som trengs: internett, propaganda og sensur. Spørsmålet er bare hvor mye motstand de vil møte.
Advarselen fra fortiden
Orwell advarte mot ledere som ville kontrollere fortiden. Disse lederne har eksistert helt fra oldtiden og flere av dem eksisterer i nåtid. Alt for mange av dem har også lykkes. Møtes ikke disse lederne med kritikk og motstand har damnatio memoriae allerede skjedd, ikke bare mot deres fiender, men mot selve historien. En dag er de autoritære lederne i sentrum av en historie de selv har konstruert. De som ble fordømt og forsvinner i denne historien, vil da kanskje aldri bli funnet igjen.
