Det er få ting jeg savner så mye i norsk samfunnsdebatt, som en frihetssøkende, individorientert høyreside. En høyreside som er opptatt av å beskytte privatsfæren, av å være en vaktbikkje mot uforholdsmessige offentlige inngrep. En høyreside som er på alerten når statistikk misbrukes for å lage skremmebilder det ikke er dekning for.
Den siste uken har det blitt klart at denne høyresiden ikke finnes i Norge. Ja, det er faktisk enda verre: Rollene er snudd på hodet.
Vi har nå en høyreside som roper på inn- og utpust om «mer tiltak» (uten at det er så klart hva disse tiltakene innebærer), mens det er venstresiden som advarer mot overilte inngrep overfor en tiltakstrett befolkning og et presset næringsliv.
Det var intet mindre enn absurd å høre debatten på Politisk kvarter i går, der APs byrådsleder Raymond Johansen sa alle de tingene som burde vært høyresidens mantra nå.
«Vi kan ikke komme i en situasjon i dette landet, med et virus vi kanskje må leve med, at hver gang det er press på intensivavdelingen, så skal vi true med å stenge ned samfunnet».
Det hadde vært en helt ideell common sense inngang til denne debatten fra nettopp Høyre, men i stedet er det altså APs svar på tiltaksiveren i Høyre, som mest av alt virker å være motivert av et savn etter Bent Høies pressekonferanser.
Bedre blir det ikke av at den kritiske koronajournalistikken er tilnærmet fraværende, og har vært det under så å si hele pandemien. Hadde det ikke vært for Aksel Fridstrøm i Minerva, så hadde vi knapt hatt en eneste undersøkende artikkel om dette.
Mens resten av medielandskapet var opptatt av å videreformidle det politisk korrekte narrativet om at lab-hypotesen var en slags xenofobisk konspirasjon, eller i beste fall holdt kjeft om hele sakskomplekset i frykt for å trå feil, var det i Minerva vi kunne lese grundige intervjuer med fagpersoner og analyser som dokumenterte at dette var en teori man burde ta på høyeste alvor. I ettertid har det blitt overtydelig at denne hypotesen ikke bare er sannsynlig, men antakelig også den mest sannsynlige.
Nå ser vi det samme utspille seg igjen.
Politikere får legge frem premisser om fulle sykehus og flere dødsfall, uten at noen av de kritiske spørsmålene kommer som burde være åpenbare dersom man har brukt et minimum av tid på å se på de underliggende tallene. Igjen er det stort sett bare i Minerva at man har noe mer enn et overfladisk blikk på dette.
For hvorfor er det fulle sykehus nå? Er det på grunn av flere koronainnleggelser, eller er det snarere et resultat av at dødeligheten på norske sykehjem har vært unormalt lav under pandemien, og at flere har levd lenger enn man normalt kunne forvente? Og hvorfor snakker vi om press på helsevesenet nå?
Allerede i mars 2020, altså for halvannet år siden, forberedte helsemyndighetene angivelig scenarioer der Norge skulle være forberedt på 1.700 sykehusinnleggelser og 600 på intensivbehandling samtidig grunnet korona. Status nå er 246 innlagte totalt og 69 på intensivavdeling.
Hvis helsevesenet er i ferd med å knele på grunn av dette, så er det jo all grunn til å spørre hva i all verden vi har drevet med det siste halvannet året? Alternativt er det helt andre grunner enn korona som er årsaken til den pressede situasjonen i helsevesenet akkurat nå, men i så fall burde ikke en eneste politiker slippe unna med å bruke pandemiens effekt på helsevesenet som argument for nye inngripende tiltak.
Det er et demokratisk problem at slike premisser får lov til å etablere seg som grunnlag for debatten, uten at de innlysende kritiske spørsmålene kommer. En løsning kunne selvfølgelig være at hele Norge skaffet seg Minerva-abonnement, men det er nok lite sannsynlig.
Så da ender vi i stedet opp med en situasjon der en høyreopposisjon roper om mer tiltak, og de eneste kritiske spørsmålene regjeringen får fra mediene er: «Hvorfor kom ikke dette før? Hvorfor kommer det ikke mer?»
