Nyttårsaften delte NRK-programleder Fredrik Solvang sine kloke ønsker for det nye året:
«2022 håper jeg blir året da vi kun må delta i virkemidler mot koronaen som er vitenskapelig fundert, snarere enn å bli utsatt for generelle forbud og nedstengninger uten at man vet hva effekten av hvert enkelt tiltak er.»
For to år siden ville utsagnet vært helt fjernt.
Trusselen om generelle forbud, frihetsberøvelser og nedstenginger eksisterte bare ikke i et så velutviklet demokrati som Norge. Det virket frem til nylig usannsynlig at inngrep i individets frihet skulle foreslås og iverksettes.
Man kunne vanskelig forestilt seg fullstendig kulturell nedstenging. Enda mindre uten massiv motstand. Total skjenkestopp kunne vanskelig engang begrunnes i fri fantasi. Men under koronapandemien har selv frihetsforkjemperne på norsk høyreside vært tilsynelatende tause overfor myndighetenes håndtering av koronapandemien. Dette til tross for virusets fantastisk lave dødelighet.
«Hvor er den anstendige høyresiden», spurte Minerva på en forside for noen år siden. Nå er det den litt uanstendige og frihetselskende høyresiden vi savner. Hvem skal holde myndighetenes koronatiltak på tå hev, om den ikke har en skikkelig opposisjon? Også pressen bør stille flere kritiske spørsmål.
Som: Hvor er den vitenskapelige dokumentasjonen på at totalt skjenkeforbud ikke koster mer enn det smaker?
Like før nyttår kunne Dagbladet melde at nesten halvparten av utelivsaktørene frykter konkurs. I NHO Reiselivs undersøkelse kommer det dessuten frem at 34 prosent av reiselivsbedriftene ser en reell risiko for konkurs som følge av koronaviruset.
Men det er ikke først og fremst koronaviruset som rammer det norske kultur- og utelivet. Det er tiltakene og forbudene som gjør det.
Det er blitt for enkelt å stenge ned kulturlivet med det lettvinte argumentet om at tiltaket kan redusere smitte. Frihetsidealet er derfor vanskelig å forsvare, og det blir enda vanskeligere i krisesituasjoner.
NTNU-forskerne Stian Antonsen, Jens Røyrvik og Guro Kulset Merakerås har analysert pandemiens sosialantropologi. I artikkelen «Krisens legitimitet» skriver de at når samfunnet møter kriser, løses de etablerte normene opp. Situasjonen endrer behovet, men også toleransen for kontroll.
Etter snart to år med frihetsberøvelse bør nordmenn presse på for å få tilbake rettighetene vi hadde. Og det bør vi gjøre før vi blir så bedagelig anlagt av smittevernregimet at vi venner oss til å la myndighetene bestemme hvor vi kan bevege oss, og hvor mange vi kan ha på besøk i våre private hjem.
Derfor kan ikke samfunnet ta til takke med inngripende tiltak fundert i prinsippet om «bedre føre var». Ethvert liberalt demokrati må leve med en viss risiko, fordi vi ikke kan ofre den dyrekjøpte friheten ved nærmeste utfordring. Hvilken presedens har vi egentlig satt nå?
Frihet bygges i millimeter, og rives i meter.
At tiltakene skal basere seg på vitenskap og ikke frykt må være det minste vi kan forvente.
