23. desember skriver Aleksander Sørlie i Subjekt at «Endring av juridisk kjønn er ingen fantasi».
Man kan stusse over hva Sørlie egentlig mener med materiell virkelighet. Sørlie henviser til en levekårsundersøkelse, men hva har den å gjøre med kjønn?
Den materielle virkeligheten Sørlie viser til i levekårsundersøkelsen omhandler mennesker som identifiserer seg som en eller annen valør av «skeiv». Argumentet for at juridisk kjønnsskifte og tredje kjønnskategorier refererer til en eller annen materiell virkelighet, i motsetning til juridisk fiksjon og fantasi-kjønn, har tilsynelatende noe å gjøre med at folk som identifiserer seg ut av sitt biologiske kjønn opplever mye vanskelig.
Er ikke de vanskelighetene materielle virkeligheter, spør Sørlie? Og hva slags ondsinnet monster er det egentlig som vil benekte den materielle virkeligheten av noens lidelser?
Les også: «Et tredje kjønn er fantasy-juss».
«Trans sapiens»
Sørlie verken benekter eller utfordrer at biologisk kjønn er en materiell virkelighet, men fremsetter i stedet argumentasjonsformer som transaktivister har blitt notoriske for, blant annet emosjonell utpressing og en slags overbevisning om at det eksisterer en egen type homo sapiens i menneskeheten, et slags «trans sapiens», karakterisert av et slags medfødt sjelekjønn eller hjernekjønn. Det er et ganske radikalt premiss å kreve at folk skal gå med på.
Sørlie hevder at det ble sagt i det første innlegget at transpersoner ikke er en sårbar gruppe, men dette er ikke sant. Det ble lagt på bordet funn om at transaktivistenes narrativ om forfølgelse og større utsatthet for vold og drap ikke stemmer med virkeligheten. I artikkelen «Neither marginalized, abused nor vulnerable» legges det frem tall som viser at de som identifiserer seg som trans ble minst utsatt for vold og hatefulle ytringer, sammenlignet med andre tilsvarende grupper.
At Sørlie ønsker å bedre norske transpersoners livsvilkår er tydelig, men vi stiller oss skeptiske til at det er mulig om man forholder seg til et falskt narrativ om trans som en forfulgt folkegruppe.
Å henvise til resultatene av en levekårsundersøkelse når temaet er sammenhengene mellom kjønnets materielle virkelighet og nødvendigheten av at lovverk også forholder seg til materiell virkelighet, er både en avsporing, og en tvilsom tilnærming om man faktisk ønsker å bedre noens livsvilkår.
Les også: Filmskaper vil vise kompleksiteten i transdebatten
Vi har allerede et lovverk som ivaretar mennesker
Til tross for at den materielle virkeligheten Sørlie beskriver har vært lagt til grunn selv før levekårsundersøkelsen ble publisert, ser det ikke ut til at livskvaliteten til personer under regnbuen bedres. Men dette er ikke så overraskende. Et kryss i et pass endrer ikke levekår; levekår er uavhengige pennestreker. Levekår bedres av at de materielle realitetene i situasjonen adresseres. Hvordan skal det adresseres av at staten skal kartlegge folks følelser og innføre fantasi-kjønn?
Vi har allerede et lovverk som ivaretar mennesker uavhengig av kjønnsidentitet eller livssyn, og som hindrer diskriminering på grunn av karakteristikker. Det er en feilslutning å tro at man må avvise naturvitenskapen eller utvide barnevakt-staten for å respektere menneskers indre følelsesliv. Kjønn og kjønnspolitikk eies dessuten ikke av transaktivister. Kjønn er en fundamental faktor for hva det vil si å tilhøre arten homo sapiens, så kjønnspolitikk angår alle.
Sørlie avviser at loven om selvidentifisering av kjønn fra 2016 har endret kvinners rett på egne rom fordi dette var sedvaneretter. Men en sedvanerett er rettslig bindende når den er fulgt konsekvent i lang tid, og lovendringen vedrørende juridisk kjønn gir vitterlig menn, alle menn – ikke bare de som hevder å ha en indre opplevelse av å være ett eller flere andre kjønn enn mann, en adgang til kvinners rom som de ikke har hatt tidligere.
Les også: Vil utrydde stråmenn i transdebatten
Kjønnsturister
Når vi selvidentifiserer juridisk kjønn kan transpersonen Lia Thomas, en mann, ta den ene svømmerekorden etter den andre i kvinneklassen; menn kan velge å bli fengslet som kvinner, for deretter å gå tilbake til å være menn når de er ferdige med soningen, og mannlige seriemordere som dreper kvinner kan sone med kvinner; tenåringsgutter kan kreve å benytte seg av jentegarderober for å begå overgrep, som deretter forsøkes skjult av skolens ledelse.
Det er forøvrig heller ingen, slik Sørlie hevder, som gir loven om endring av juridisk kjønn skylden for den plutselige økningen av antall registrerte voldtekter begått av kvinner. Problemet er at vi har erstattet en objektiv, definert og avgrenset definisjon av kjønn, med en definisjon som henger i løse lufta og kan bety hva som helst. Vi har erstattet kjønn med et slags «Schrödingers kjønn», som er både og og verken eller på én og samme tid, og det holder ikke for en rettsstat.
Med ubehagelige eksempler fra andre land – som for eksempel Sverige – ser vi at en kjønnspolitikk som er løsrevet fra materiell, etterprøvbar virkelighet fører til en medikalisering av barn og unge, til tross for alvorlige bivirkninger som sterilitet og livslang avhengighet av medisiner.
Når vi nå vet at det er uklart om hvorvidt denne irreversible behandlingen faktisk virker slik den var tenkt, og at flere og flere unge angrer seg for at de har gjennomgått den, så er vi nødt til å spørre om politikken Sørlie ønsker er mer til skade, enn til hjelp. Vi vil ikke at unge mennesker skal bli utsatt for feilbehandling og unødvendig livslang medisinering. Dette er ikke hat, men omsorg for medmennesker.
Kjønnspolitikken som har fått råde fritt de siste 5 årene må revurderes. For den fungerer ikke. Et juridisk rammeverk, og en politisk strategi som ikke reflekterer virkeligheten er og blir helt feil medisin.