«Vi burde hatt en leder som Quisling. Under hans regime var det orden!». Vi kan knapt forestille oss en slik setning bli ytret av noen moderne norsk politiker. Dessverre skal vi ikke langt før tilsvarende utsagn er hverdagskost.
Minnekontroll
Kort tid etter at Nikita Khrusjtsjov sikret seg makten i Sovjetunionen, startet han prosessen som skulle bli kjent som «avstalinisering». Et oppgjør med personlighetskulten, gulagene, massakrene, anti-semittismen og Stalins terror sendte sjokkbølger gjennom verden og surnet forholdet til flere av Sovjets nære allierte.
Over 60 år senere er tonen ganske annerledes. Selv om Stalin forble en sentral skikkelse i den russiske kommunistbevegelsen etter murens fall, har minnet om hans lederskap blitt stadig mer revidert og kontrollert av Vladimir Putins regime. Og for Putin har det ikke vært viktig å kritisere Stalin, men fremstille han mer positivt.
Nylig ble Memorial, den største organisasjonen dedikert til overgrepene fra Sovjet-æraen lagt ned; et nytt offer for Russlands lov om «utenlandske agenter». Samtidig har flere statuer av Stalin blitt reist de siste årene i Russland og et eget museum ble åpnet for å hylle diktatoren i 2021. Og dette har effekt: Stalins omdømme er betydelig forbedret og den omfattende Levada-undersøkelsen fra 2019 viste at over 50% av Russlands befolkning enten respekterte eller beundret Stalin som leder.
Samlende lederskikkelser
Kontrollerer man fortiden kan man lettere kontrollere nåtiden. Evnen til å samle et land eller en bevegelse rundt en historisk lederskikkelse kan være avgjørende for å sikre legitimitet. Simon Bolívar, den store søramerikanske frigjøringshelten, er så ikonisk i Latin-Amerika at land, byer og valutaer er oppkalt etter han. Bolívar har blitt omfavnet av både ytre høyre og ytre venstre, og minnet hans har blitt dyrket av militærdiktaturer og nylig det sosialistiske regimet til Nicolás Maduro.
Eksempler på at det oppstår en kamp mellom hvem som «eier» minnet til en historisk skikkelse finnes verden over. I USA har demokrater og republikanerne lenge kranglet om hvem som representerer Abraham Lincolns historiske arv best, og i Tyrkia debatteres det stadig om det er den sekulære eller religiøse siden ved landsfaderen Atatürks ideologi som burde framheves.
I diktatur og demokrati
At regimene i land som Russland og Venezuela ønsker å se tilbake i historien og revidere den til deres egen fordel er kanskje ikke så overaskende. Mer overaskende er det kanskje at dette stadig oftere skjer i mer stabile demokratier.
I Spania har partiet VOX flere ganger uttrykt sin støtte til diktatoren Franco, og da venstresidens Gabriel Boric nylig vant valget i Chile var hans motkandidat en aktiv Pinochet-tilhenger. Samtidig taler Brasils Jair Bolsonaro ofte om den flotte tiden under militærdiktaturet og har uttrykt støtte til den tidligere peruanske diktatoren Alberto Fujimori. Samtidig har Italias Matteo Salvini støttet Mussolini i full offentlighet.
Å være direkte koblet til en tidligere diktator er ikke alltid en ulempe. Det har vært spekulert i om en av årsakene til at Park Geun-Hye vant det sørkoreanske presidentvalget i 2013 var at mange sørkoreanere lenget tilbake til tiden da hennes far, den autoritære Park Chung-hee, ledet landet. Dette lover i så fall godt for sønnene til Muammar Gaddafi og Ferdinand Marcos, som begge planlegger å stille til valg i henholdsvis Libya og på Filippinene.
Hva lengter de etter?
For nostalgikerne som lengter til Franco og Pinochets dager er det lengselen etter lov og orden, tradisjonelle verdier og ikke minst motstanden mot globalisering som er mest dominerende. Salvini bruker også Mussolini-hyllestene sine til å vekke opp igjen nasjonalismen. En nasjonalisme som er kjennetegnet av et opprør mot det liberale demokratiet og en overklasse som han påstår har distansert seg fra folket.
Men er det faktisk så enkelt? Er det virkelig slik at lederne og politikere som spiller på nostalgien rundt fortidens diktatorer kun vil appellere til lov og orden, tradisjoner og nasjonalisme?
Kan det ikke være en sammenheng mellom det faktum at Vladimir Putin begynte å reparere Stalins historiske minne mer aktivt samtidig med at anti-korrupsjonsaktivisten Aleksej Navalnyj ble forsøkt drept og at demonstrasjonene herjet i Hviterussland? Er det tilfeldig at Jair Bolsonaro snakker pent om militærkupp og diktatortid når han selv er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av sitt eget parlament?
Kan det ikke være en sammenheng med at Tyrkias president Erdogan plutselig knyttet den sekulære Atatürk til sitt eget parti etter det mislykkete kuppforsøket i 2016, da han kunne erklære at både han og landsfaderen hadde vunnet en uavhengighetskrig? Og er det mulig at Nicolás Maduro forsøker å skape legitimitet rundt sitt eget autoritære regime når han hevder at Simon Bolívar, en leder som til slutt ble en diktator, er det beste moralske kompasset for det moderne Venezuela?
Er diktatorene døde?
For noen autoritære ledere og regimer er hyllesten av tidligere diktatorer tydelig og opp i dagen. Men det virker å være klart at diktator-nostalgien svært ofte er et skalkeskjul, en avledningsmanøver for autoritære leder og regimer for å rette oppmerksomheten vekk fra eget vanstyre. Mer enn noe kan hyllesten av fortidens autoritære leder skape splittelse. Det skaper en klar «oss mot dem»-mentalitet hvor fiendebildet blir krystallklart fordelt: enten støtter man fortiden eller ikke.
Fortidens diktatorer er kanskje døde, men minnet om dem kan fortsatt både samle og splitte en befolkning. Debatt om historiske personer må ønskes velkommen. Samtidig må vi ha et bevisst forhold til hva som ligger bak lengselen etter sterke ledere, og huske hva det blir lenget etter.
