Harald Eia og Tore Sagen er ute med ny podkast på Schibsted-plattformen Podme. I løpet av de første minuttene av første episode blir det klart at dette er et personlig prosjekt for de to storkarene: Ironien skal legges til side og betraktninger fra sjelens innerste grind skal deles med lytterne, åpenhjertig og uredd.
Med ambisjon om å diskutere «etikk og nye perspektiver» løfter Eia fram en rekke eksempler på tendenser i samtiden som han opplever som grunne og/eller skinnhellige, og får hjelp av Sagen til å drøfte ubehaget han kjenner på i møte med disse.
Anekdotene er fine og originale, og åpner døra på gløtt til noe så sjeldent som et rom for ærlige samtaler om den forvirrende og irriterende tiden vi lever i.
Les også: Samisk podkastduo ber «superwoke» nordmenn skjerpe seg
Overfladisk selvbevissthet
Nettopp fordi podkastens ambisjon er så interessant, er det frustrerende at Eia og Sagen gjentatte ganger tilsynelatende mobiliserer alle sine krefter for å hindre at genuin meningsutveksling faktisk finner sted.
Gang på gang viser det seg nemlig at ubehaget som Eia og Sagen kjenner på i møte med samtiden først og fremst handler om hvordan de frykter at de blir oppfattet, når de som middelaldrende, hvite kulturmenn forholder seg til Norge anno 2022.
Tidlig i episoden etableres det enighet om at «det eneste som er verre enn å være woke, er å være anti-woke». Når Eia for eksempel forteller at han ble fristet til å stryke Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam fra valglista etter å ha sett henne gjøre et billig og umodent poeng i en NRK-serie, er det først og fremst frykten for å være en gubbete «anti-woke idiot» som stanser ham.
Hva han faktisk tenker at Gunaratnam-utspillet illustrerer, hvorfor det går såpass innpå ham, og hva som ligger bak motvilligheten han hevder å kjenne på når han til slutt stemmer på Arbeiderpartiet, blir i liten grad utdypet eller utfordret. Det er hans egen «ynkelige» reaksjon som problematiseres – reaksjonens begrunnelse kan vi bare spekulere i.
For Sagen på sin side er løsningen på komplekse spørsmål knyttet til rasisme, krenkelse og ytringsfrihet tilsynelatende å hoppe over hele problemstillingen («jeg vet ikke om den i det hele tatt finnes!») og heller beskjeftige seg med hva som er «kult og ukult å si».
Les også: Kvinne «gruppevoldtatt» i Metaverse
Skuffende frykt for å være «ukul»
Paradoksalt nok minner dette evinnelige fokuset på hvordan å posisjonere seg vis-a-vis karikerte meningsgrupperinger, om nettopp de «ukule» delene av offentligheten som Eia og Sagen ikke ønsker å bli forbundet med, der signalisering og iscenesettelse står sentralt. Tidsriktig inderlighet til tross, budskapet som til syvende og sist formidles er at utspill i offentligheten først og fremst bør vurderes på et meta-nivå, basert på estetisk verdi fremfor innhold.
Som lytter er jeg derimot langt mer interessert i hva de grublende herrene faktisk tenker om ulike forståelser av kjønn, islam og feminisme, klimapolitikk og mangfoldskrav, enn hvordan de tror at de kommer til å bli oppfattet hvis de sier det ene eller andre.
At to veteraner med Schibsted-gig og tusener av lojale lyttere ikke klarer å frigjøre seg fra den selvbevisste samtiden de i utgangspunktet ønsker å analysere, er skuffende.
Les også: Woke er ikke lenger radikalt. Det er godt etablert i sentrum
Det minst interessante
Eia oppsummerer det selv greit mot slutten av podkasten: Å åpent og ærlig dele sine observasjoner og meninger med et annet menneske, er å vise vedkommende genuin respekt. Hvis Eia faktisk misliker offentlighetens infantile støy, posisjonering og banaliteter, så bør han bruke eksemplets makt og være mer åpen med lytterne sine.
Om jeg får komme med et tips på vegne av min egen demografi, de unge, brune og kvinnelige: ikke vær så redd. Det er lov å være eldre enn 35, og det er lov å høre på The Smiths i Teslaen.
Frykten for å bli oppfattet som en utdatert kulturmann er trolig det minst interessante ved Eia og Sagens indre liv.