I avisen Vårt Oslo går Rana Issa sterkt ut mot Axel Revolds maleri, «Geografien» (1927) som hun finner å være preget av rasisme; men uten å kunne se verket i en historisk sammenheng og uten å undersøke kunstnerens motiver. På dette grunnlaget ønsker hun kunstverket fjernet.
«Geografien» inngår i en trippelutsmykning på Hersleb skole, som var tegnet av byarkitekt Harald Aars, og som etter oppføringen i 1922 ble tatt i bruk som folkeskole. De andre delene av utsmykningen, som befinner seg i hver sin etasje i hovedtrapperommet, var «Historien» malt av Alf Rolfsen og «Naturen» av Per Krohg. De tre kunstnerne dominerte offentlige utsmykninger i Norge i flere tiår – fra omkring 1920 og grovt regnet frem til at utsmykningen av Oslo rådhus ble avsluttet i tidlig etterkrigstid.
De tre ble gjerne kalt «freskobrødrene» fordi deres utsmykkinger ble utført i såkalt freskoteknikk, altså malt på våt murpuss direkte på veggen. Dermed må bildene regnes som integrerte deler av bygningen og kan ikke fjernes fra sin bygningsmessige sammenheng uten en, om mulig, omfattende og komplisert prosess.
Skulle bygge landet
Men «Freskoepoken» handlet om mer enn teknikk. Etter at Norge i 400 år hadde vært mer eller mindre en koloni under Danmark, og deretter i nesten 100 år i personalunion med Sverige, var det viktig for Norge å bygge en selvstendig og nasjonal holdning – man skulle bygge landet. Innholdet i mange av «Freskoepokens» arbeider, om ikke alle, inngår i denne sammenhengen.
De tre freskene i Hersleb skole kom til i 1927 etter initiativ fra daværende generalsekretær i Oslo Byes Vel, Arno Berg, som senere ble byens første byantikvar. Selve realiseringen skyldtes en gave fra forretningsmannen, generalkonsul Peter Krag, som var «inngiftet» i det norske kunstmiljøet og som dessuten kom til å finansiere flere av byens utsmykninger.
Også maleren Henrik Sørensen var med som uformell rådgiver. Han var datidens mest innflytelsesrike norske kunstner, ikke bare på grunn av egne verker, men minst like mye gjennom sin formidling av oppdrag til andre kunstnere og som nettverksbygger – en slags kulturlivets «grå eminense».
Utsmykningen på Hersleb har også sin bakgrunn i et byutviklingsprosjekt som var initiert av Henrik Sørensen, og som Oslo Byes Vel arrangerte for å vise hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne gjøres mere fargerik og innbydende. Samarbeidet mellom disse aktørene ble videreført i 1929 – gjennom et større prosjekt, i regi av Oslo Byes Vel, for å fargesette byens murgårder.
Berømt i det internasjonale pedagogiske miljøet
Arno Berg hadde fått stillingen som generalsekretær i Oslo Byes Vel på initiativ nettopp fra byarkitekt Harald Aars, som var selskapets styreformann. Aars var for øvrig også arkitekten bak Sagene skoles nybygg fra 1926. Denne ble sentrum for den nye, såkalte reformpedagogikken som vant frem i disse årene og som ble toneangivende for den pedagogiske utviklingen i Norge.
Under overlærer Anna Sethnes ledelse ble nybygget utformet og innredet etter tidens moderne prinsipper. Reformpedagogikken representerte veien bort fra den gamle «puggeskolen». Isteden skulle barnet nå settes i sentrum – skolebibliotek, store tavler på klasserommenes vegger, bruk av fargekritt og fargeblyanter, gruppearbeid, skoleaviser og utstrakt kontakt med lokalsamfunnet rundt skolen var noen av reformpedagogikkens virkemidler som fortsatt lever.
Elevenes skolemiljø skulle danne vakre rammer rundt undervisningen, gjerne som et supplement til trangboddheten i små leiligheter og den sosiale nøden som den gang preget større deler av Sagene skoles elevmasse. Dette omfattet selve arkitekturen i tillegg til interiørutforming, fargevalg og utsmykning.
Henrik Sørensen spilte en viktig rolle og bidro til at tidens fremste krefter innenfor interiørdesign og skulpturutsmykning bidro. Sethne, Aars og Sørensen sto sentralt i arbeidet med å gjøre Sagene skole til et flaggskip, ikke bare blant Oslos folkeskoler, men på nasjonalt nivå.
Hersleb skole, som altså ble bygget et par år før Sagene skoles nybygg sto ferdig i 1926, fikk et flott og tidsmessig arkitektonisk uttrykk med fine eksteriørdetaljer. I uteområdet inngikk et fantastisk botaniseringsfelt til bruk i undervisningen. I likhet med Sagene var også interiøret på Hersleb preget av fine detaljer, men nådde kanskje ikke helt det visuelle nivået som på Sagene.
Det var dette man nå ønsket å heve ved å gi Hersleb de tre freskene. Gjennom moderne undervisningsprinsipper og en gjennomarbeidet utforming ble dermed skolene på Hersleb og Sagene berømte i det internasjonale pedagogiske miljøet. Delegasjoner fra inn- og utland sto i kø for å besøke anleggene.
Inspirere barna til faglig innsats
Reformpedagogikken dreide seg mye om å utvikle elevene til hele mennesker, og blant virkemidlene var altså aktivisering av skolens fysiske omgivelser i undervisningen. Der hvor Sagene hadde kompassroser malt i taket og norgeskart malt på veggen hadde Hersleb sine skolefag-relaterte fresker. I en historisk pedagogisk sammenheng utgjør derfor freskene et enestående eksempel i Norge og som et viktig bidrag til Oslos skolehistorie.
«Geografien» er et snart hundre år gammelt maleri og har dermed kommet til i en annen tid enn vår – blant andre karakteristiske malerier innen den såkalte Freskoepoken i norsk billedkunst. Selvsagt er det umulig for kunstneren nå å forsvare seg mot Ranas anklager. Men hva tenkte han selv om arbeidet? Issa Rana har ikke brydd seg med å finne ut av det og isteden tillagt ham holdninger som det ikke finnes belegg for.
Men kunstnerens stemme har vi bevart. I Jan Askelands referanseverk «Freskoepoken» siteres Axel Revold slik: «Min lille freske i Herslebs skole…. er anlagt for barn – med en direkte anvendelse av de mest kjente billeder av «Fram i Polisen», «Stanley på vei gjennom Afrika» og «Kolumbus møter de første indianere i Amerika.» Det hele er ment som en liten gutts drøm om de store oppdagelsesreiser. Lengselen efter å lære jorden å kjenne: Geografien.»
Revold tok altså utgangspunkt i tidens medieoppslag og historiske fortellinger og brukte dem for å inspirere barna til faglig innsats. Han speiler tidens fremstilling av de store oppdagelsesreisene. Det finnes riktignok ikke bilder av Columbus, men det finnes jo fotografier av både Fridthjof Nansen og Henry Morton Stanley og av lokalbefolkningen i Sør- Amerika og Afrika fra 1900-tallet; og dette danner utgangspunktet for fremstillingene.
At en guttunge fremstilles med lyst hår og blå øyne er rett og slett en beskrivelse av hvordan en gjennomsnittlig norsk skoleelev faktisk så ut i 1927, enten han kom fra Tøyen eller Briskeby. Også her faller det på sin egen urimelighet å tillegge Revold rasistiske intensjoner. For ordens skyld må det nevnes at Revold slett ikke hadde nazistiske sympatier under 2. verdenskrig. Ved Nasjonal Samlings nyordning av kunstakademiet i 1941 ble professor Revold bortvist og etablerte i stedet en alternativ kunstopplæring på Det illegale akademi – den såkalte Fabrikken – sammen med Jean Heiberg. Det synes urimelig å tillegge Revolds bilde rasistiske overtoner.
De vanskelige sidene ved historien bør vi ikke glemme
De fleste er i dag klar over at tidene endrer seg og at samfunnets holdninger har endret seg fra kolonitiden og til nå, ikke minst i måten vi omtaler mennesker med en annen hudfarge, andre seksuelle preferanser, tros-, kultur- eller klassetilhørigheter enn oss selv.
Blant annet også fordi vi erkjenner de mørke, mer eller mindre fortrengte eller ubevisste siden ved fortidens gjengse oppfatninger. Og nettopp de vanskelige sidene ved historien bør vi ikke glemme, men bruke aktivt for å bidra til at vi ikke på nytt ender i gamle spor.
Om man skal ta Rana alvorlig når hun ønsker å fjerne denne fresken, må man spørre om hun overskuer hva det betyr å fjerne kunstneriske uttrykk fra det offentlige rom fordi noen kan reagere negativt. Dette er ikke et spørsmål om hva hver enkelt måtte mene om den tematikken som lar seg mer eller mindre tolke inn i et eldre kunstverk, men hvor langt vi som kollektiv skal gå i å fjerne deler av den kollektive historien fordi noen nå kan finne det vanskelig, gammeldags eller sårende.
I så falle ville det nærmest være umulig å vise kunstverkene i eksempelvis Louvre eller British Museum, selv om de altså forvalter en betydelig del av vår felles historie og kulturarv – og som betyr mye for veldig mange.
Og hvem skal bestemme hva som til enhver tid er gangbart? Er det slik at vi som er mot dødsstraff og ikke er troende kristne skal få motsette oss visning av bilder som fremstiller Kristus på korset? Samfunnsformer der noen få – enkeltpersoner eller grupper – bestemmer hva vi alle skal se, lese eller høre må vi ikke identifisere oss med. For da er vi snart over i sensur, noe historien har vist ikke tjener folk flest.
Blitt til i en historisk kontekst
Ønsker vi oss et demokratisk samfunn, er det derimot viktig at alle stemmer blir hørt, og dessuten at vi sikres at den kollektive hukommelsen bevares – og at kunnskap og ikke konspirasjon får styre. For «Geografiens» vedkommende innebærer det at vi må forholde oss til at kunstverket er blitt til i en historisk kontekst og verdsette det på den bakgrunn. Fra antikvarens ståsted betyr det at det flotte kunstverket skal fortsette å være en integrert del av Hersleb skole.
Avslutningsvis – det er veldig positivt at skolens rektor og elevrådsleder er klare både når gjelder den historiske forståelsen av «Geografien» og at de ønsker å bevare kunstverket på sin nåværende plass. Det samme gjelder deres planer om å sette opp en plakat ved kunstverket som setter motivet inn i en moderne sammenheng. Gjennom det viderefører de den opprinnelige tanken med utsmykningen, nemlig å bidra til å levendegjøre undervisningen og skape engasjement blant elevene. Heia Hersleb Vgs
