Regi: Matt Reeves
Manus: Matt Reeves og Peter Craig
Lengde: 2 timer og 55 minutter
DC er tilbake med en ny superheltfortolkning, «The Batman». Her fortsetter de sin seneste satsning med enkeltstående filmer tenkt for et mer voksent publikum.
I en tid hvor Marvel-filmer kommer på løpende bånd og bygger på hverandre, føles det forfriskende med en isolert historie in medias res. Selv om en oppfølger utvilsomt allerede er på vei.
«The Batman» møter sterk konkurranse fra tidligere filmatiseringer av karakteren, men med en solid filmatisk visjon og god rolletolkning klarer den uten problemer å stå på egne ben.
Ny Batman, ny look
Denne gangen er det Robert Pattinson som skal på med masken. Han tilføyer et guttaktig utseende som passer bra til denne versjonen av Batman, som fortsatt bare er i startfasen av sin karriere.
Gjennom hans søvndepriverte, tause blikk er det allikevel tydelig at dette er en mann med like mange arr på innsiden som på utsiden. Bruce Wayne har vel aldri sett så emo ut.
Emosjoner generelt er dog filmen ikke like god på. Følelser og traumer blir påstått fremfor vist. Selv om det gir mening med et fravær av tårer og sentimentalitet når hovedpersonens hverdag består av å banke kriminelle med nevene, kunne manuset vært tjent med å sette karakterenes konflikter og dilemma mer i spill. Spesielt med tanke på den lange spilletiden.
Humor er også mer eller mindre helt fraværende. Det er for så vidt ingenting å klage på i seg selv, men det kunne nok gitt litt mer liv til den ellers traurige tilværelsen.
Det er desto mer gledelig at filmens tre timer har mye annet å by på. Som kjent har Batman ingen superkrefter, og «The Batman» er heller ingen renspikket actionbonanza. Store deler av plottet legger seg mer opp mot filmer som David Fincher sin «Se7en» (1995) og «Zodiac (2007).
En seriemorder med ideologisk motiv gir seg til kjenne, og det er opp til Batman å løse mysteriet før neste offer blir tatt. Et par vendinger her og der oppleves forutsigbare, men alt i alt er katt-og-mus-leken vellaget. Handlingen drives hele tiden fremover, og det er lite rom for å kjede seg.
Den moderne superskurk
I «The Batman» presenteres vi for Paul Dano som den gåtefikserte Riddler. En sint ung mann som setter fokus på samfunnets urettferdighet med en videoblogg på sosiale medier, og bruker vold for å fremme sitt budskap.
Riddler er tydelig inspirert av incel og alt-right miljøet, og blir fremstilt som en moderne Unabomber. Filmen oppleves allikevel på ingen måte politisk utspekulert. Heldigvis, da det finnes altfor mange kleine eksempler på Hollywood-studioer som prøver å appellere til sine fans.
Paul Dano leverer en helt brukbar prestasjon, men karakteren blir litt som en mildere versjon av Joker, med maniske utbrudd og diabolske planer. Savnet etter en annen type skurk merkes.
Colin Farell som Penguin og Zöe Kravitz som Catwomen er begge fine i sine roller, men Batman selv er en så tydelig hovedperson at ingen andre egentlig gis så mye tid til å virkelig skinne.
Underholdning med flere lag
Byen Gotham, hvor handlingen utspiller seg, er helt vidunderlig realisert, og passer ypperlig til filmens bekmørke historie. Høye skyskrapere dekket av opplyste reklametavler kontrasteres med dystre bakgater og et konstant regnvær. Byen klarer å romme både det moderne urbane og tegneseriens gotiske egenart.
Det kan nesten ikke konstateres nok hvor deilig det er å bli servert en moderne blockbuster som er såpass helstøpt i sin stil. Noen tilfeldighet er det nok heller ikke, med tanke på at fotograf Greig Fraser også var bak kameraet på «Dune», en av fjorårets audiovisuelle høydepunkter.
«The Batman» oppleves ikke som om noe nyskapende mesterverk, og den prøver på mye som Christopher Nolans Batman-trilogi allerede har gjort bedre. Selv om disse filmene også har mange soleklare mangler.
Samtidig er «The Batman» en virkelig god spenningsfilm, og anbefales til alle som ønsker å tilbringe noen timer i kinomørket med noe som er litt mer enn bare hjernedød underholdning.
