Om billedkunst og fotojournalistikk med Christian Belgaux

Christian Belgaux (31) er fotograf for Morgenbladet og tidligere fotoredaktør for Natt&Dag. Nå er han aktuell med fotoutstilling på Cyan Studio på Grünerløkka i Oslo.

Utstillingen sies å handle om et stadig tettere samfunn hvor komedie og tragedie står side om side. Tragikomikken til side, la oss snakke om forkludringen av kunst og journalistikk.

– Du har lang fartstid som fotojournalist og stiller ut på et kunstgalleri. Fotokunstjournalistikk?

– Jeg synes gråsonen mellom kunst og journalistikk er veldig interessant. Noen av de beste og mest gjennomarbeidede fotografiske prosjektene i nyere tid er, etter min mening, gjort av kunstnere, ikke journalister. Se for eksempel på en fotograf som Taryn Simon. Hun kan jobbe i årevis med et prosjekt med researchassistenter, og forteller historier i så presis detalj og konsist språk som ikke finnes i fotojournalistikken.

Bildet er fra utstillingen «This is the Degree of Your Life». (Foto: Christian Belgaux.)

Han viser også til «The Sochi Project», et mangeårig flerbokprosjekt om ombyggingen av Sochi i forkant av OL. Boka er produsert av fotografene Rob Hornstra og Arnold van Bruggen og er rost for sin gode research og «slow journalism» i våre raske nyhetsfeeders tid. Det kan vel for mange kalles journalistikk og ikke kunst, selv om journalistikken også er kunsten å fortelle en historie.

– Det handler naturligvis om ressurser, men jeg registerer at flere medier lærer av kunsten, og motsatt. Jeg tror det er smart å skille ut nyhetsfotografiet her, for et nyhetsbilde bør strebe etter å være så objektivt som mulig.

– Ikke reportasjebildene?

– Det er vanskelig å sette en klar linje i sanden på hva som er hva. Kunst, journalistikk, propaganda.

– Men sånn bør det vel ikke være?

– Nei. Så, det viktigste er å redegjøre tydelig for leseren hva det er de ser på. Og jeg tror man, innenfor journalistikkens satte rammer for sannhet og så videre, kan utfordre det språklige og dermed nærme seg kunsten. På samme måte som featurejournalistikk kan nærme seg litteraturen. Hva er fotografiets svar på Svetlana Aleksievitsj, liksom?

– Bildene vi skal få se i utstillingen, var de skutt av kunstneren, eller fotojournalisten Christian Belgaux?

– En del av bildene er tatt i jobb-sammenheng, men ingen av bildene i utstillingen har vært publisert i noen avis. Jeg føler meg  heldig som får jobbe i en avis hvor jeg får frihet til å jobbe på en måte som er en forlengelse av det jeg er interessert i, hvor man kan følge ideene sine, heller enn å jage nyheter.

– Får du være kunstner som fotograf i Morgenbladet?

– Absolutt. Men innenfor et journalistisk rammeverk, selvsagt.

– Hva hvis virkeligheten du skal rapportere fra ikke er estetisk? Er det da ingen nyhet?

– Jeg mener bilder bør ha en kunstnerisk ambisjon uansett, og samtidig bør de heller ikke lyve.

Han legger til at fotografene uansett bør strekke seg etter å ta bilder hvor det fortelles flere historier samtidig, men som samtidig er presise og forståelige.

– Man kan jo ikke gjøre noe med virkeligheten, og jeg produserer, som alle, masse kjedelige bilder. Men det er noe med hvordan man velger å fortelle historier. Skal man være med journalisten på et kontor og ta bilder av et intervjuobjektet, eller skal man jobbe med parallelle visuelle historier om det denne personen faktisk prater om?

– Det siste, synes jeg. Men angående det å ikke kunne gjøre noe med virkeligheten: Man kan jo velge å ikke fotografere en virkelighet fordi den ikke er estetisk. Man kan også croppe bort deler av den, og man kan til og med retusjere den. Man har strenge krav til fotojournalistikken, mens retusjering er helt logisk i billedkunsten, der kanskje komposisjonen er viktigere enn budskapet. Eller?

– Jeg mener absolutt ikke at man skal pynte på sannheten, heller ei velge motiver ut fra hva som ser best ut i journalistikken. Her har kunsten mye friere tøyler. Men mye bra kunst har satte rammer, ikke sant, dogmer. Hvorfor kan ikke journalistikkens rammer være et dogme man kan lage kunst innenfor?

– Vet ikke.

– Men hovedsakelig mener jeg man kan se etter alternative fortellingsmåter.

– Hvorfor det?

– Fordi det alltid finnes nye måter å fortelle en historie på. Vi har for eksempel sett på bilder av krigen i Syria i fem år nå, båter som velter på havet, og folk som lider. Så tar Leo Ajkic et nytt grep og forteller historien sett gjennom sitt eget perspektiv. Plutselig ser man hele konflikten med nye øyne. Det er eksemplarisk formidling i mine øyne. Men igjen, man må skille nyhetsbildet fra reportasjen her. Jeg forventer ikke at et Getty-bilde har hele livshistorien til fotografen som komponent.

– Men at fotografen skal få være tilstede?

– Ja. Jeg tror at bildet lyver mindre om man er ærlig om at man som fotograf er tilstede. Sannheten er at man påvirker en situasjon uansett ved å være der. Det betyr ikke at bildet er en løgn eller oppstilt, men at det er en sannhet hvor kriteriet for sannhet inkluderer fotografen eller journalistens tilstedeværelse.

Utstillingen tar utgangspunkt i Belgaux arkiv, med fotografier fra Iran, Mexico, India, Pakistan, Russland, Frankrike, Spania, Nord-Korea, USA, Nepal, Kenya, Turkmenistan og Norge.

– Digger du konflikt?

– Ikke i det hele tatt. Men jeg er interessert i maktstrukturer og steder hvor det oppstår improvisatoriske løsninger i samfunn som settes under press.

Bildet er fra utstillingen «This is the Degree of Your Life». (Foto: Christian Belgaux.)

Belgaux’ utstilling er tittulert «This is the Degree of Your Life». Det er også tittelen på et av bildene som er utstilt.

– Etter en lang dag gående rundt i Teheran, med journalist og min partner in crime Svein Strømmen, gikk vi inn i en av byens skyskrapere for å sjekke ut en såkalt «revolving restaurant» på toppen. Den roterte ikke. Nede i resepsjonen lyste det gullbokstaver mot oss. Den sa «THIS IS THE DEGREE OF YOUR LIFE». En, for meg, veldig poetisk setning. Et kunstverk i seg selv, sier han og fortsetter:

– Senere fant jeg ut at skiltet tilhørte en restaurant — navnet skulle bety noe om kroppstemperatur. Jeg synes slike ting er interessante – situasjoner, væremåte, ikonografi, språk og så videre som blir appropriert på tvers av kulturer, som både håpefulle markører for en global fremtid, men som også viser hvor kaotisk, absurd og uforståelig verden kan være.

Når vi spør om hva vi skal få se i utstillingen, sier han blant annet «’Mein Kampf’ på salg på en togstasjon i India», «En åtteåring med en lekepistol i en solbrillebutikk i Teheran» og nevner også stikkord som krigsminnesmerker, mekaniske okser, rollerblades og motivasjonssitater. Denotasjonene konnotert: Affeksjonsverdier, adrenalin, barnslighet og lavkultur. Ting, men også tang som høres verdt ut å foreviggjøre i fotoformatet, utstilt på galleri.

– Jeg mener det fotografiske språk prates for lite om. Det finnes jo fotografiske versjoner av dødsannonser, poesi, politiske slagord, romaner og tekstmeldinger. I Morgenbladet har jeg muligheten til å utvikle språket mitt og jobbe på linje med det tekstlige.

Bildet er fra utstillingen «This is the Degree of Your Life». (Foto: Christian Belgaux.)

Han har også publisert i Vice, The Wire, DN, Dazed og en rekke andre internasjonale medier, og vært nominert til prestisjetunge priser som «Australian photobook of the year» for bildeserien «STAN» og vært nominert til masterklasse med World Press Photo. Utdannelsen har han fra Edith Cowan University i Australia, en bachelor i kommunikasjon og fotomedier.

– Hvordan ligger det an med fotojournalistikken?

– Rent objektiv sett … kanskje ikke så bra.

– Ser du rent objektivt? Neida.

– Det kuttes mange stillinger, og det er mindre penger lagt i det. Men jeg tror det er en endring i hvordan det prioriteres. I årevis har mange aviser sett på fotojournalistikken som noe som skal illustrere saken, ikke som et selvstendig verktøy for historiefortelling.

– Word.

– Samtidig ser jeg flere fotografer som jobber på tvers av journalistikk og kunst, som får jobber for deres stemme. Det tror jeg er sunt. Alle bilder er subjektive, og jo tydeligere man gjør det for leseren jo bedre er det.

– Selfies med avsløringer i bakgrunnen?

– Ved å gjemme seg bak et fotojournalistisk uttrykk, tror jeg man villeder leseren. Når VG sier at rørleggerne skal fotografere nyhetene for dem, så tenker jeg det er en god ting.

– Hva med når Forsvaret fotograferer sine egne soldater i tøffe positurer fra øvelser, og sender det til pressen, som Aftenposten går rett på og publiserer?

– Fint du spør om det. Jeg synes at det er en helt annen ting. Jeg synes det er veldig problematisk at Forsvarets selvfremstilling brukes tilsynelatende ukritisk i nyhetsformidling. Det er jo propaganda, om fotografene hos Forsvaret vil eller ei.

– Jeg tror nok de vil.

– Og for å være ærlig så tror jeg vi trykket et bilde fra Forsvaret en gang i essay-sammenheng, men vi var veldig vare på konteksten bildet ble publisert i. Også er det er noe vi har diskutert og unngått siden.

Belgaux skriver også at mediene bør bruke mer krefter på å utvikle andre fortellermåter for dyptgående journalistikk.

– Fotojournalistikken har et utrolig potensiale, om man greier å skape plattformer og språk som er interessante nok. Når jeg ser at andre aviser kutter fotografstillinger, tror jeg det er en stor feilavgjørelse. Mer og mer kommunikasjon blir visuell, og bildet blir viktigere og viktigere. Om man ser på 2020-målsetningen til New York Times, ser man som øverste mål at reportasjen må bli mer visuell. Her har vi alle noe å lære.

– Tilbake til utstillingen! Jeg gleder meg jeg, altså. I beskrivelsen står det at komedie og tragedie står side om side om dagen, hva mener du?

– Jeg må faktisk løpe nå. Men det skal jeg la publikummet få vurdere selv, eller bildene får svare for seg selv!

Utstillingen står på Cyan Galleri 24.-26. mars. Mer informasjon om utstillingen på Facebook.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.

Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com